Skrevet av Per Mæleng og Arnt Egil Nordlien
Først publisert i mai 2019, sist oppdatert i mai 2023
De mest vellykkede engelske musserende vinene står ikke tilbake for mye av det som produseres i Champagneregionen på den andre siden av kanalen. Og fremtiden ser lovende ut, tatt i betraktning hvor raskt det har gått å løfte produksjonen til dagens nivå.
Holdningene blant produsentene er i høy grad preget av entreprenørånd. Tanker og ambisjoner rundt engelsk musserende vin og hva de ser for seg av utvikling i årene som kommer er lagt, men ingen vet helt hvor det ender. Langt de fleste er bare i startgropen, selv om et fåtall allerede har etablert seg med rimelig godt innarbeidede produkter.
Selve produktet, musserende engelsk vin, er på ingen måte ferdig tenkt, heller ikke hos dem som har holdt på en stund. Her er ballen stadig i spill.
Det er et ubestridt faktum at de aller fleste kompetente smakere som får servert en god musserende britisk vin blindt, plasserer den tillitsfullt inne i Champagneregionen. Likhetstrekkene er ikke til å ta feil av, selv om det også er markante forskjeller å spore.
Britene er - med god grunn - stolte av det de har fått til på kort tid. Så lenge den ubestridte målestokken for musserende vin i verdensklasse er champagne, tåler de godt å høre - og de bruker gjerne sammenlikningen selv - at kvaliteten ikke står noe tilbake for mange av de mest vellykkede musserende vinene som produseres i Champagne. Som en av de mer etablerte produsentene spissformulerte det: ”Our fruit is next to no one”.
Å dømme etter det vi selv har smakt av engelsk musserende, vil vi si at dette er - helt uanstrengt - det nærmeste det er mulig å komme champagne i stil og kvalitet, og vel så det. Det er likevel markante forskjeller i stil og uttrykk, noe som gjør sammenlikningen mellom engelsk og fransk vin lite produktiv; den tilslører mer enn den belyser. Samtidig er sammenlikningen ikke mulig å komme bort fra.
Hva er det som skiller de engelske musserende vinene fra vinene i Champagne? Før vi kommer nærmere inn på dette, er det viktig å poengtere at ulikhetene og forskjellene skyldes flere forhold, der noen er absolutte i den forstand at de er styrt av stedegne forhold som klima og jordsmonn, mens andre ulikheter og forskjeller skyldes forhold knyttet til produksjonene av vinene, og er dermed initiert og styrt av produsentene selv.
Klimaet i de områdene sør i England der produksjonen av musserende vin hovedsakelig finner sted, er marginalt og adskillig mer krevende enn i Champagne. Vi snakker i første rekke om Hampshire, Sussex og Kent, men også i Oxford, Dorset, Cornwall og Wales. Modningen av druematerialet er en evig kamp mot tiden, klokken og nedbøren som alltid melder seg sent på høsten.
Det finnes noen regionale forskjeller. Generelt regnes Kent i øst som den varmeste regionen, mens Hampshire gjerne omtales som den kjøligste. Det vanligste er å høste i månedsskiftet oktober/november. Det betyr at hengetiden er uvanlig lang, og lenger enn i Champagne. Den lange hengetiden gjør at frukten i vinene fremstår som sterk, intens og overraskende robust. Engelsk musserende vin oppleves dermed som mer umiddelbart fruktdrevne enn det vi normalt finner i vinene fra champagne.
Et annet forhold som også bidrar til den gode frukten, er at avlingene er forbausende små, noe som gir høyere konsentrasjon i druene.
Geologien varierer en hel del sør i England, fra kritthvit kalk i dybder på flere titalls meter, slik vi kjenner det fra jordsmonnet i store deler av Côte de Blancs i Champagne, til leirebaserte jordsmonn eller jordsmonn dominert av grønn sand i kombinasjon med erodert kalkstein.
Vinregionene ligger som firkanter fra Kent i øst via East Sussex, West Sussex til Hampshire i vest. På tvers av disse regionene finnes de parallelle linjene som utgjør South Downs og North Downs av Weald. Dette er en forkastning hvor de geologiske lagene er hevet oppover og ligger dermed mer vertikalt. På grunn av erosjon er de forskjellige geologiske lagene tilgjengelig i et belte på nord og sørsiden av Weald. Det er i enkelte av disse geologiske lagene man finner det beste jordsmonnet for dyrking av vin, og naturlig nok er det i disse områdene de fleste av vinprodusentene holder til. Spesielt jordsmonn med grønn sand og kalkbaserte jordsmonn er spesielt viktige for produksjon av høykvalitetsvin.
Disse geologiske lagene er med andre ord mulig å finne på tvers av de regionale grensene. Slik sett kan man finne regionale likheter, jordsmonnslikheter og hvorvidt vinmarken er plassert på South Downs eller North Downs.
Men unntak finnes. I Stonor Valley i Oxfordshire kommer en dyp kritthvit kalksteinsformasjon til overflaten. Som skapt for å lage musserende vin! Den som leter i England, kan finne slike lokale velegnede jordsmonn.
Det hersker ellers liten tvil om at den globale oppvarmingen bidrar til å gjøre det både mulig og enklere med vellykket produksjon av musserende viner i den sørlige delen av England. Cyril Brun i champagnehuset C. Heidsieck sa det slik:
Om femti år er England blitt det førende landet i produksjonen av musserende vin i vår del av verden, mens vi i Champagne vil produsere stille tørre viner.
Nå var neppe det helt bokstavelig ment fra Bruns side, men likevel; den globale oppvarmingen har gitt England mulighet til å produsere musserende vin helt i verdensklasse som ikke var mulig for 20-30 år siden.
Selv om den lange hengetiden bidrar til å forklare noe av forskjellen i stil mellom champagne og engelsk musserende vin, er det også andre forskjeller som det er verdt å bite seg merke i.
De engelske musserende vinene oppleves som en god del syrligere enn vinene fra Champagne. Det skyldes at det sørlige England er en kjøligere klimasone enn Champagne. Og fordi vinene er syrligere, doseres de høyere enn det som er vanlig i Champagne for tiden: 10 g og rett under er vanlig, og bare sjelden lavere enn 5 g.
Vinenes markante fruktighet har også sammenheng med at det er få eiendommer som sitter på volumer med reserveviner basert på tidligere årganger som de kan brukte for å bringe inn et utviklingspreg i vinene.
Fordi langt de fleste av eiendommene heller ikke har produsert vin veldig lenge - ofte dreier det seg bare om noen få årganger - har heller ikke vinene ligget tilstrekkelig lenge på bunnfallet til at de har rukket å få den typiske autolyse- eller brødbakstkarakteren i tillegg til fedmen som følger av noen år på sedimentene. Dette var et tema som til regelmessig kommer opp i samtaler med produsentene.
Behovet for inntekter så raskt som mulig gjør det vanskelig å ha vinene liggende på bunnfallet i flere år før de slippes for salg. Det vil ta tid før økonomien hos produsentene er robust nok til at det er mulig med et langt opphold på bunnfallet.
Uten unntak anvender produsentene chardonnay, pinot noir og pinot meunier. Det finnes noen andre druer som prøves ut i musserende vin, men blant toppvinene er det disse som dominerer bildet helt.
Chardonnay er klart det sterkeste kortet av disse tre druene. Chardonnay med lang hengetid og lave avlinger, gir frukt med høy friskhet, aromatisk kompleksitet og flott presisjon.
De røde druene er mer krevende å dyrke sør i England og resultatet er mer variabelt. Sterkt kalkholdige jordsmonn og røde druer i en kjølig klimasone som Sør-England er ingen perfekt kombinasjon. Når det er sagt så ser vi flere viner med høy andel røde druer som utmerker seg. Det er mulig å dyrke frem kvalitetsfrukt basert på røde druer, særlig i varmere årganger. Men det gjelder da å plante druene i varmere jordsmonn preget av sand og leire.
Hva de forskjellige produsentene ender opp med å velge som karakter og stil for eiendommenes viner er ikke lett å se for seg i dag. Noen vil sikkert velge å legge seg tettest opp mot en stil som minner mest om champagne, noe markedet antagelig vil applaudere, mens andre igjen vil komme til å rendyrke en purere og mer markant energisk stil. Posisjoner midt mellom er selvsagt mulig. Her er det klart stort rom for å prøve seg frem.
For hvert år som går dukker det også opp nye produsenter på markedet. Enkelte har vært i støpeskjeen i lang tid og er gjennomtenkte prosjekter med tanke på å produsere topp kvalitet. Som forbruker er det spennende å kunne følge en slik utvikling på nært hold og mange av disse produktene er da også tilgjengelig på det norske markedet.
Vi har sett endringer i markedet for engelsk musserende vin siden 2010. En ting er at flere prosjekter i England materialiserer seg i mer vin på markedet og ikke minst mer høykvalitetsvin på markedet. En annen ting er at Norge har posisjonert seg i det engelske eksportmarkedet.
Per i dag er Norge det største landet når det gjelder britisk vineksport. Det åpner noen dører og gjør det enklere å få oppmerksomhet fra engelske vinprodusenter i dag.
