Tekst: Arnt Egil Nordlien og Per Mæleng
Publisert: august 2023
Hva er det som satt kvaliteten på vent i denne altfor lange perioden? En stor del av forklaringen er bak oss, i historien og de lange skyggene den har kastet.
Ordet vinlandskap får en utvidet betydning når man kjører rundt på kryss og tvers i regionen Languedoc-Roussillon - i produksjonsvolum det desidert største vinproduserende området i Frankrike.
Det lages like mye vin i Languedoc-Roussillon årlig som det gjøres i Australia og Bordeaux til sammen, og i dag er produksjonen på det nærmeste halvert i forhold til tidlig på 1920-tallet. Desto mer overraskende er det at det inntil nylig har vært produsert forbausende lite høy kvalitet i regionen til tross for at forutsetningene fra naturens side har vært til stede. Før 1980 var det stort sett kooperativene i kombinasjon med noen toneangivende negosianter som dominerte produksjonen og utviklingen. Det betød begrenset med det siste og mye av det første. I dag er situasjonen i ferd med å endre seg. En rekke små og mellomstore produsenter utfordrer kooperativene og negosiantene når det gjelder målestokkene for stil og kvalitet. I årene som kommer blir det i økende grad kvalitetsbevisste småprodusenter som leder an utviklingen. Det er ikke overraskende, men det har tatt tid å komme dit.
Det er ikke enkelt å lokalisere et stabilt og ryddig uttrykk for kvalitet og stil i Languedoc-Roussillon. Etter å ha kjørt rundt i det store middelhavsområdet en ukes tid, slår jeg meg til ro med at noe slikt sannsynligvis ikke finnes. Languedoc-Roussillon er ikke som i Bordeaux eller Burgund, med forholdsvis ensartede vinstiler, der en forbruker med endel trening ganske lett knekker kodene for stil og kvalitetsforståelse og etablerer en slags orden. Her i sør skaper jordsmonn, druer, druemikser, produsenter og mange appellasjoner et stort og uoversiktlig mangfold. At området i tillegg er i rivende utvikling, gjør det ikke lettere. Og så er det den historiske dimensjonen. Uten den er regionen vanskelig å forstå.
Likevel er det noen store linjer som trer frem etter en ukes tid på småveier rundt omkring i Languedoc-Roussillon. Den mest iøynefallende er denne: Det er markant forskjell på druene som dyrkes på flatlandet langs kysten og rett innenfor kyststripen, og druematerialet som dyrkes innover i høylandet, på terrassene i åssidene og på de vindblåste platåene ovenfor, der dag- og ikke minst nattetemperaturene varierer adskillig mer enn langs kyststripen og de nærliggende områdene. Vin dyrket på flatmark langs kysten er gjennomgående muskuløs, med overdådig mørk og kompakt fruktighet og til dels høye alkoholnivåer; sjelden lavere enn 14,5 og ofte høyere enn 15%. Kyst- og flatlandsstilen kan være utmattende, noe som ikke betyr at vinene er udrikkelige eller dårlige. De er bare digre og ikke så lett å finne en klar og fornuftig bruk for i en alminnelig måltidsmeny. Produsentene i disse vekstsonene er tydelige på at når den fysiologiske modningen av druematerialet er perfekt, har druene bygget så solide sukkernivåer at pluss/minus 15% alkohol er uunngåelig.
Endel kilometer inn og ikke minst oppover i landet, endrer landskapet dramatisk karakter fra kultivert kystlandskap til et tøft, tørt og værhardt fjellandskap med en annen geologi og fauna. Fra høyt anlagte vinmarker i åssidene og på de vindblåste platåene over åssidene, får vinstilen et rødere, lysere, friskere og energisk uttrykk. Storparten av de beste rødvinene i Languedoc-Roussillon i de neste tiårene vil komme fra appellasjoner som Terrasses du Larzac, St.-Chinian, Faugères, Pezanas, Pic St.-Loup, Caramany og Maury, appellasjoner som ligger en mil eller to innover i landet. Skulle jeg ha vurdert å starte opp vinproduksjon noe sted i Frankrike i dag med en middels fyldig lommebok, ville valget lett falt på underområder som disse. Så er det da også mange utenfra, franskmenn og utlendinger, som har gjort det nylig. Prisene er lave i forhold til det man ellers må betale for godt beliggende vinmark i mer kjente vinområder i Frankrike. I Languedoc-Roussillon vil én hektar vinmark ligge i spennet mellom 10 000-70 000 euro, avhengig av i hvilken appellasjon vinmarken har sin beliggenhet. Det er grunn til å tro at prisene vil øke i tiden som kommer etter hvert om regionens omdømme stiger.
Merk at Costieres de Nimes AOC ligger i Languedoc, men vinproduksjonen er administrativt plassert inn under Rhone. Vin fra denne appellasjonen omtales derfor ikke i denne artikkelen.
Fra gammelt av har Languedoc-Roussillon vært et isolert vinområde. Vinen reiste i liten grad utenfor regionen. Og det var grunner til det. Det var verken viljen eller interessen det stod på, det var snarere mangelen på rask, effektiv og rimelig transport til markedene i Europa og til oversjøiske land som var problemet. Regionen manglet nødvendig infrastruktur, i første rekke vannveier som lot seg bruke til å frakte vinen til markedene, slik for eksempel Bordeaux og til dels Rhônedalen var tilgodesett med. Riktignok fantes det flust med havner langs kysten, men vinen (med mindre den ikke var spritet opp) tålte dårlig å bli fraktet rundt Spania i tillegg til at transporten var både risikabel og kostbar.
Da Canal de Midi omsider så dagens lys i 1681, etter en byggeperiode på 15 år og en adskillig lengre planleggingsperiode, og bandt sammen Atlanterhavet og Middelhavet, lå alt praktisk sett til rette for at vinene fra Languedoc-Roussillon kunne transporteres rimelig, trygt og effektivt frem til markedene. Når det likevel ikke skjedde i særlig grad, hadde det sammenheng med at de franske tollsatsene i tillegg til andre privilegier, positivt forskjellsbehandlet Bordeauxvinene; kun bordeauxvin var tillatt fraktet ut fra havnen i Bordeaux, og det gjorde vinene fra Languedoc lite konkurransedyktige, før toll og øvrige privilegier ble fjernet i 1776.
Likevel fikk Canal du Midi stor betydning for den voksende økonomien i regionen. Dreiningen fra vinproduksjon mot produksjon av brandy og det forhold at brandy ikke ble omfattet av de samme harde avgiftssatsene som vin, gjorde spritproduksjonen til en stor og voksende industri, der storparten av produksjonen ble solgt til det svært velstående Holland for å brukes i produksjonen av sjenever, transportert via Canal de Midi og videre til Holland fra havnene i Bordeaux.
Som et resultat av brandyproduksjonen og de enorme leveransene til det hollandske markedet, vokste vinmarksarealet i Languedoc enormt på kort tid. Rundt 1850 var arealet beplantet vinmark i Languedoc-Roussillon på hele 300 000 ha. Myndighetene oppmuntret også til dette, og konsekvensen ble at vinmarker ble anlagt på flatmarkene der produksjonen var billigst, minst ressurskrevende og avlingene var naturlig høye. Vinmarkene i åssidene og på platåene som produserte langt bedre druer og vin, ble forlatt til fordel for produksjonen på flatmark. Handelen gikk godt, og den økonomiske fremtiden for Languedoc så lysere ut, og enda lysere ble den da jernbanen kom og gjorde transporten av vin og brandy både enklere, rimeligere og langt mer effektiv.
Så inntraff katastrofen. Phylloxeraen – vinlusen – startet ødeleggelsene av vinmarkene i Bordeaux alt tidlig på 1860-tallet og spredte seg raskt til andre nære regioner. Selv om den permanente løsningen på vinlusens herjinger etter hvert ble kjent, var det mange mindre druedyrkere som ikke hadde de økonomiske ressursene til å beplante vinmarkene på resistente amerikanske rotstokker. Vinmarkene ble derfor liggende brakk og forlatt.
Mange av de store økonomiske aktørene klarte seg imidlertid bedre, og etter hvert som vinmarkene igjen begynte å gi avlinger, pøste de på med vin av elendig kvalitet for å dekke den voksende etterspørselen. Overproduksjon og sterkt fallende vinpriser ble resultatet, og mellom 1890 og 1901 falt vinprisene med 75%. Dette førte i sin tur til fallende lønninger, noe som igjen utløste opptøyer og streiker blant arbeiderne, og som førte til at de organiserte seg.
Selv om de sentrale myndighetene i Paris slo hardt ned på opptøyene, ble det også tatt politiske grep for å sikre at en tilsvarende situasjon, utløst av ukontrollert overproduksjon, ikke skulle gjenta seg. Opprettelsen av et stort antall kooperativer ble også vurdert som et botemiddel mot overproduksjon, og dette tidlige politiske initiativet er forklaringen på den historiske (og samtidige) betydningen av kooperativer i regionen. Languedoc-Roussillon har i dag stadig mer enn 500 kooperativer.
Også andre initiativ ble satt ut i livet for å bedre kontrollen over produksjonen. Mindreverdige og overproduktive druesorter ble forbudt i tillegg til at det beplantede arealet ble redusert. Dette var viktige og riktige virkemidler, og hadde de blitt satt ut i livet og etterlevd av vinprodusenter og lokale myndigheter, ville det hatt god effekt i forhold til produksjonsvolumet og derved også på kvaliteten av produktene.
Lite skjedde imidlertid lokalt, og det hjalp heller ikke på endringsviljen at konsumet i 1926 pr person, kvinner og barn inkludert, var på hele 136 liter vin. Så de store produksjonsvolumene fortsatte som tidligere, til tross for de politiske initiativene og forsøkene på å begrense dem. Vinen var ofte av så dårlig kvalitet at den måtte blandes med kraftig nordafrikansk vin fra Algerie og Marokko for å gjøres salgbar. Overproduksjon og fallende priser ble igjen et problem sent på 1920-tallet, hjulpet av stagnasjonen og det store fallet i verdensøkonomien.
Etter andre verdenskrig kom vinene fra Languedoc-Roussillon gradvis mer i diskreditt. En økende andel franske forbrukere så seg om etter høyere vinkvalitet, utløst av den økende velstanden i Frankrike i årene etter krigen, samtidig som alkoholkonsumet gikk markant ned blant folk flest. Folk begynte i økende grad også å drikke andre alkoholholdige drikker, og kanskje spesielt øl. Endringen i drikkemønsteret favoriserte ikke den slette kvaliteten fra Languedoc-Roussillon. Omsider begynte det å skje ting også i Languedoc-Roussillon.
Enorme produksjonsvolumer av elendig kvalitet til ekstremt lav priser var avgjort ikke det markedet ønsket seg. Et økende antall produsenter, der mange kom utenfra - fra andre regioner i Frankrike, og også fra land i og utenfor Europa - begynte for alvor å etablere seg i regionen. De hadde med seg en helt annen og seriøs tilnærming til kvalitet enn den som fantes blant lokale produsenter og myndigheter, der inntjeningen helt og holdent hadde vært knyttet til produksjonsmengde.
Regionen trengte en hestekur, og myndighetene tok grep for å restrukturere vinindustrien. Bønder ble tilbudt støtteordninger for å rykke opp mindreverdige vinmarker og druetyper, alternativt ble de tilbudt støtte for å plante kvalitetsdruer eller begynne med andre typer landbruksprodukter. Begge tilnærminger fungerte etter intensjonen, og halvparten av vinmarksarealet forsvant. Forlatte vinmarker i åssidene og platåene ble igjen tatt i bruk, ofte beplantet med kvalitetsdruer fordi en stor andel av de gamle vinstokkene var virusinfisert.
Languedoc-Roussillon er fortsatt i denne fasen, og den vil være en pågående prosess i lang tid.
Den beste vinkvaliteten produseres av mindre, privateide eiendommer, ofte basert på eiere med opprinnelse utenfor regionen og landet, eller en ny generasjon utdannede lokale dyrkere som har sine forbilder andre steder enn hos kooperativene og negosiantene. Kvaliteten på det beste står ikke tilbake for noe av det som produseres andre steder hos kvalitetsbevisste produsenter, men prisene på vinene er lave sammenliknet med den beste kvaliteten som produseres i regioner som Bordeaux, Burgund og dels i Rhône.
Vinlovgivningen i Languedoc-Roussillon har vært problematisk og utidsmessig i forhold til utviklingen i regionen. Appellasjonen Languedoc erstattet Coteaux du Languedoc i 2007 og dekker i dag appellasjonene fra Nimes til grensen til Roussillon og omfatter 15 underområder. En uforholdsmessig liten andel av den totale produksjonen i området ble tappet under Coteaux du Languedoc. Mye av den beste vinkvaliteten i regionen har valgt andre (og lavere) klassifikasjoner for å stå friere i forhold til druer og miksen av ulike druetyper.
Den nye lovgivningen fra 2007 har som formål å dyrke frem de ulike særegenhetene ved de 15 underområdene, og på sikt er det riktig politikk for å fremme de lokale områdene. Produksjonsreglene er imidlertid stadig begrensende med hensyn til hvilke druer som kan anvendes for å få appellasjonsstatus. Ønsker en produsent å lage éndrueviner, mister han retten til AOC Languedoc og for eksempel Terrasses du Larzac (eller en annen av de 15 områdene).
Fra myndighetenes side er ønsket å dyrke frem en gjenkjennelig vinstil, for i større grad å gi de ulike geografiske områdene under appellasjonen Languedoc identitet blant forbrukerne og på sikt også medvirke til at anseelsen, omdømmet og prisene stiger. Å dømme etter interessen for å produsere vin på utsiden av AOC Languedoc, tyder mye på at mindre restriktiv lovgivning vil være den farbare veien å gå innen lovgivningen i årene som kommer. Dynamikken mellom appellasjonsreglene og de lokale initiativene hos produsentene kan slå begge veier. Mye tyder på at produsentnavnet på etiketten er viktigere enn appellasjonen. I hvert fall inntil videre, så får vi se hvordan utviklingen av AOC Languedoc blir fremover.
Vinmarkene i Roussillon utgjør kun i underkant av 10% av det totale vinmarksarealet i Languedoc-Roussillon. Generelt er det et mer åsete landskap i Roussillon med åssider helt ut til kysten. Nesten all vinmark er også plassert i åssider, i motsetning til i Languedoc hvor det er mye vinmark på flatland.
Det finnes tre nivåer av AOC-appellasjoner. Den første er de regionale appellasjonene Cotes de Roussillon og Languedoc. Deretter kommuneappellasjoner. De viktigste er beskrevet videre i artikkelen. I tillegg finnes det cru- eller sub-appellasjoner hvor en bestemt del av en kommuneappellasjon er utskilt. Disse er alle av nyere dato og har oppstått i et forsøk på å høyne kvaliteten på regionens viner. Til tross for dette er det fortsatt mange av regionens viner som tappes som IGP (Indication Geographique Protegee), tidligere kjent som VdP (Vin de Pays).
Appellasjonsgrensene for Collioure AOC er identisk med Banyuls AOC. Det er mulig å hevde at en Collioure er en tørr Banyuls, eller motsatt at Banyuls er en søt Collioure. Vi befinner oss helt sør i Roussillon, på grensen til Spania. Vinmarkene ligger både mot kysten og i et åsete landskap i innlandet innenfor. 99,9% av vinmarken er beliggende i åssider, kun en forsvinnende liten andel er på flatmark. Jordsmonnet er alluvialt. Lenger inn i landet finner man mer kalkstein og skifer.
Alle de fem hoveddruetypene brukes i de røde Colliourevinene, for de hvite vinene er det grenache gris og grenache blanc som brukes. Overveiende er de fleste hvite laget med grenache gris som hoveddrue. De røde Colliourevinene er kraftige viner, gjerne med en god del struktur og lagringskraft. Forskjell i jordsmonn og druetyper gjør at vinene kan være ganske ulike. Mange av de flotteste hvite vinene i Languedoc-Roussillon er fra Collioure. Særlig grenache gris kan gi strålende resultater. Det vinene mangler av syrlighet tar de igjen med en lang saltaktig smak som gir vinene friskhet og karakter.
Maury ligger nord i Roussillon, i sidedalen Agly, som beveger seg innover i landet ved Rivesaltes. Vinmarkene er anlagt i de bratte, steinete og karrige åssidene, stort sett på nordsiden av de Pyrenees-Orientales. På toppen ruver ruinene av det berømte katarslottet Queribus. Jordsmonnet består av skifer og glimmerskifer.
Maury var et område som tidlig lærte hemmeligheten med å destillere alkohol. Allerede i 1299 tilsatte man her destillert druesprit til søt og gjærende vin, i den hensikt å stoppe gjæringsprosessen. I 1936 ble Maury AOC for en søt vin doux naturel. Rød maury består av minimum 75% grenache noir. Hvit maury er laget på grenache blanc, grenache gris gris og macabeu. Fra og med 2011 ble tørre viner også en del av Maury AOC og i dag er de fleste vinene i appellasjonen tørre røde viner. Stilmessig er de gjerne kraftige og robuste med en god del tannin og god lagringskraft. Den litt trangere Aglydalen påvirker ved å gi større temperaturforskjeller mellom dag og natt. Dette gir vinene en rødere fruktprofil og noe større friskhet.
Tautavel er en av fem landsbyer under appellasjonen Cotes du Roussillon Villages AOC. I likhet med de fire andre kan Tautavel sette navnet sitt som en del av AOC dersom druene kun kommer fra dette området.
Tautavel er en appellasjon kun for rødvin fra druesortene carignan, grenache, syrah og lledoner pelut. Historisk er det carignan som har spilt hovedrollen her. I dag kan like gjerne grenache eller syrah utgjøre største bestanddel.
Tautavel er beliggende mellom Rivesaltes og starten på Aglydalen, der hvor Maury AOC befinner seg. Deler av Tautavel overlapper også Rivesaltes AOC. Vinmarken i Tautavel er gjerne plantet på åssider med jordsmonn av granitt og kvarts. Vinstokkene må gjerne grave dypt. Det er middelhavsklima her, men Tautavel er noe høyere beliggende og det gir vinene mer friskhet. En Tautavel kan ligne på en Maury i stil. Sistnevnte bruker kun grenache som hoveddrue, i Tautavel kan også syrah og carignan spille hovedrollen. Det gir et større spekter av vinstiler i Tautavel.
I likhet med Tautavel er Caramany en av de fem landsbyene i Cotes du Roussillon Villages AOC. Om druene kommer kun fra Caramany kan dette navnet brukes på etikett.
Caramany er den minste av de fem landsbyene og utgjør kun i underkant av 200 hektar med vinmark. Geografisk finner man Caramany i Aglydalen, sør for Maury AOC. Det er en kontinental klimasone og vinmarken ligger på en høyde fra 130 til 500 meter. Det er kjøligere her enn i Maury og Caramany regnes gjerne som Roussillons kjøligste appellasjon.
Det er kun tillatt med rødvin i Caramany AOC. Druene som er tillatt er grenache, syrah, carignan og lledoner pelut. Vinmarken ligger på jordsmonn bestående av gneiss og granitt. Caramany gir gjerne de friskeste og luftigste av de røde vinene i Roussillon.
Med Corbieres AOC har vi kommet oss over grensen til Languedoc. I tidligere tider inngikk også vinmark nord i Roussillon i Corbieres. I dag er appellasjonen begrenset til Languedoc og stopper ved grensen til Roussillon.
Corbieres er største AOC i Languedoc med 13500 hektar med vinmark i dag. Nesten 50% av all AOC-vin som produseres i Languedoc er en Corbieres AOC. Med sin store størrelse, består Corbieres av et vidt forskjellig spekter av jordsmonnstyper og mikroklima. Det er slik sett krevende å beskrive Corbieres som en enhet. Det er i dag vanlig å dele Corbieres inn i 11 forskjellige terroirer. I 2005 ble en av disse, Boutenac, utskilt som en egen AOC. Tanken er at Boutenac er en cru innenfor Corbieres og denne nye appellasjonen heter Corbieres-Boutenac AOC.
Det er 19 forskjellige druesorter som er nevnt i Corbieres AOC, men også andre lokale druer er tillatt. Mer enn 95% av vinen som produseres er rødvin. Det resterende består av litt mer rosévin enn hvitvin, som begge er tillatt i Corbieres AOC. Boutenac er en appellasjon kun for rødvin. Minst 70% må være carignan, grenache eller mourvedre og også syrah er mye brukt. Sentralt i Boutenac er et kalksteinsplatå med en stor andel gamle vinstokker. Ca 50% av vinstokkene her er carignan og det er denne druen som nesten alltid er hoveddrue i en Boutenac. Carignandruens litt mørke blekk og anisaktige karakter, gjerne med pene overtoner og en litt røff struktur er gjerne et karaktertrekk for en Boutenac.
I likhet med Corbieres er Saint-Chinian også en appellasjon med store interne forskjeller. Sør i sonen er det mer mergel i jordsmonnet, noe som gir vin med lavere konsentrasjon og mindre karakter. Lenger nord dyrkes det druer på kalk og leire og helt i nord finner man skiferjordsmonn av samme type som i Faugeres.
Det meste av produksjonen er rødvin, men det lages også rosévin og fra 2004 er hvitvin også tillatt innenfor appellasjonen. Fra sammen år ble det også skilt ut to cru-områder som egne appellasjoner, Saint-Chinian Roquebrun og Saint-Chinian Berlou. I motsetning til i Corbieres har ikke disse to nye appellasjonen klart å bevise et høyere kvalitativt nivå. Det finnes et kooperativ i Roquebrun som produserer mye vin under denne appellasjonen, mens Saint-Chinian Berlou er lite brukt.
Det brukes seks druer for de røde vinene: grenache, mourvedre, syrah, carignan, cinsault, lledoner pelut. 70% av en Saint-Chinian må komme fra trekløveret grenache, syrah og mourvedre. Det er en trend med viner som har carignan som hoveddrue, men disse må da stå utenfor appellasjonen. Stilen på en Saint-Chinian er varierende, med jordsmonnstype og druesammensetning. Generelt er det en appellasjon hvor syrahdruen begynner å gjøre seg gjeldende og kan ofte finnes i smaksbildet. De beste vinene har en del friskhet som balanserer den kraftige stilen.
Faugeres er neste appellasjon nord for Saint-Chinian. Faugeres er høyere beliggende og er regnet som en av de kjøligste områdene i Languedoc. Vinmark kan også passere 500-meters grensen i denne appellasjonen. Vinene er også vesentlig luftigere og lettere i stil.
I motsetning til i Corbieres og Saint-Chinian er områdets jordsmonn relativt enhetlig. I Faugeres er det glimmerskifer som gjelder. Området er også realtivt lite. Noe forskjell i høydemeter kan gi noe forskjellige stilarter. Drueblandingen består av de kjente og kjære druetypene for den røde Faugeresvinen, grenache, mourvedre, syrah, carignan, cinsault. Sistnevnte kan brukes maksimalt 20%. Det produseres også noe rosévin og hvitvin.
Pezenas er en Languedoc-Villages AOC. Dersom druene kun kommer fra Pezenas kan dette navnet settes på etiketten. Pezenas AOC er et lite område og vinmarken befinner seg nord for byen med samme navn og strekker seg opp mot Faugeres AOC. I likhet med Boutenac er denne appellasjonen av nyere dato og ble skilt ut for å representere en cru i regionen. Pezenas har også strengere regler enn mane av regionens andre appellasjoner. Unge vinstokker kan ikke brukes og en Pezenas krever forlenget lagring før vinen kan selges.
De tre hoveddruene som er nevnt er grenache, mourvedre og syrah. Carignan og cinsault kan også brukes i mindre mengder. Jordsmonnet består av glimmerskifer i nord og kalkstein i sør, ofte med en miks av vulkansk basalt. Pezenas er en interessant appellasjon og vinene fresmtår ofte som komplekse og har lagringskraft. Det er kun tillatt med rødvin innenfor denne appellasjonen.
Terrasses du Larzac så dagens lys som AOC i 2005. Før dette ble navnet brukt som en Vin de Pays. Terrasses du Larzac gikk gradene direkte fra å være en VdP til å bli regnet som en av Languedocs nye cru-områder. Mange av områdets meste kjente produsenter holder også til innenfor denne appellasjonen. Den dekker et ganske stort område mellom Pezenas og Montpellier med mye vinmark som er høyt beliggende. Her finnes det spesielt mye gamle vinmarker. De to tidligere appellasjonene Montpeyroux og Sant-Saturnin ligger i sin helhet i Terrasses du Larzac.
Det er kun tillatt med rødvin under appellasjonens navn og en lang rekke druetyper er tillatt. Minimum 75% av blandingen må dog bestå av de fire druene grenache, syrah, mourvedre og carignan. Jordsmonnet er varierende, men det skilles særlig mellom jordsmonn med forskjellige typer kalkstein og et rødt og mer sandholdig jordsmonn. Vinmarkene i appellasjonen tempereres både av kjølige vinder fra middelhavet og av kjølige fallvinder fra fjellene.
Vinstilen i Terrasses du Larzac kan variere. Vin fra kalkstein er naturlig noe mer strukturert og lagringskrevende. Andre er mer utadvendte og aromatiske. Vin som er laget fra vinmark som ligger høyere opp er naturlig noe mer luftig og rød i stil.
Pic Saint-Loup er appellasjonen helt nordøst i Languedoc. Geografisk er området preget av de to fjellene og klippene Pic Saint-Loup og Hortusklippen. Vi befinner oss nordøst for Montpellier og vinmarkene nyter nord i sonen en mer kontinental klimasone med kaldere vintre, varmere somre og mer nedbør. Nærmere middelhavet er klimaet et annet. Jordsmonnet består av mye kalkstein.
Innenfor appellasjonen lages det rødvin og rosévin av hovedsakelig grenache, syrah og mourvedre. Generelt er det en høyere andel syrah i en Pic Saint-Loup. Mindre mengder carignan og cinsault og andre lokale druesorter kan også brukes. Stilmessig er en Pic Saint-Loup en relativt luftig languedocvin. Vinen har gjerne en aromatikk som er mer preget av syrahdruen og har god struktur.
Druetypene du finner mest av i Languedoc-Roussillon er grenache, syrah, mourvedre, carignan og cinsault. De fleste rødvinene inneholder minst en av disse druesortene, som oftest også flere. Geografisk sett vil man kunne se en tendens til at det er mer syrah desto lenger nord i regionen du kommer. Grenache er allestedsnærværende, men andelene er ofte høyere i sør. Mourvedre er også en drue som gjerne finnes i hele regionen, av og til finnes det cuveer hvor mourvedre spiller hovedrollen, men som oftest utgjør den en mindre andel av blenden. Carignan er mest å se helt sør i Languedoc og nord i Roussillon. Særlig spiller den hovedrollen i cru-området Corbieres Boutenac. Av og til dukker det også opp en vin laget utelukkende på cinsault, men druen spiller sjelden en stor rolle. Den er likevel en del brukt for å gjøre vinene lettere og er også oftere til stede i roséviner.
Grenache er en drue som gjerne gir lyse viner med med en sødmefull frukt og moderat innhold av både syre og tanniner. Druen kan gi interessante viner og den noe lettere stilen som druen gir er nyttig i Languedoc-Roussillon. Hovedproblemet med grenache er evnen til å akkumulere sukker. Grenache reagerer dårlig på klimaendringene og alkoholnivåene kan bli faretruende høye før aromaer og tanniner er modne. Vinmakere som satser på grenache må derfor være ekstra påpasselig i vinmarken. Mest sannsynlig må det gjøres endringer i vitikulturen med mer bruk av bladverk og eksperimentering med andre beskjæringsteknikker for at grenache fortsatt skal være en drue å satse på i varme klimasoner.
Syrah gir mer farge, frukt og fasthet i strukturen. I likhet med grenache, gir også syrah svake resultater dersom klimaet er varmt. De pene pepperaktige aromaene og den dype røde frukten kan gli over i medisinale og monolittiske mørke viner når klimaet blir for varmt.
To druesorter som klarer seg bedre, er derimot mourvedre og carignan. Mourvedre er kanskje mest kjent fra Bandol. Den gir mørke, urtepregede og interessante viner som er massive både i konsentrasjon, syrlighet og tanniner. Den kan være litt røff. Mye av samme karakteristikk kan også gis til Carignan. Den var tidligere ganske uglesett. Druen gir mørke og tette viner med røffe tanniner. Tidligere kunne frukten i Carignan være svak og vinene temmelig usjarmerende. Med et varmere klima og med gamle vinstokker kan druen virkelig skinne. Spiller carignan hovedrollen er vinene gjerne mørke og tette, med en noe røff struktur og dype røde frukttoner, sammen med toner av blekk og anis. I likhet med mourvedre gir carignan perfekte grillviner. Den store fordelen med carignan er at druen takler den globale oppvarmingen godt. Det er til og med mulig å hevde at druen har tjent på et litt varmere klima. I likhet med mourvedre tåler carignan varmen og tørken man har sett de siste årene vesentlig bedre enn grenache og syrah. Mange ser derfor for seg at carignan kommer til å spille en større rolle enn tidligere i regionen.
Siste rødvinsdrue som beskrives er cinsault. Druen gir lette og fargesvake viner. På sitt beste har de en tiltalende rødfrukt og et forfriskende vesen. Tanniner er det lite av. I likhet med grenache har også cinsault en tendens til å akkumulere mye sukker i et varmere klima. Mange høster derfor cinsault ganske tidlig.
Når det gjelder hvitvinsdruer så er det mye grenache gris og grenache blanc. Førstnevnte spiller gjerne hovedrollen i Roussillon. Desto lenger sør du kommer, jo oftere utgjør grenache gris majoriteten i hvitvinene. I nord er det motsatt. Her er det gjerne grenache blanc som er mest dyrket av de to. Likevel får grenache blanc ofte konkurranse av vermentino (eller rolle) og roussanne. Sistnevnte rhonevariant er blitt svært så populær i Languedoc-Roussillon hvor den kan gi gode resultater. Også chenin blanc, viognier og muscat dukker opp.
Generelt sett så finner jeg Roussillons grenache grisviner mer interessante enn Languedocs hvite viner på grenache blanc. Det er mer karakter i grenache gris, samtidig har druen en salthet og ekstrakt som gjerne gjør at vinene fremstår friske, selv med lavt syrenivå. Det er sjelden jeg finner noe interessant ved grenache blanc. De beste vinene i Languedoc er gjerne basert på de aromatiske druesortene vermentino eller roussanne. Chenin blanc kan også gi flotte viner i Languedoc. De er gjerne fetere og rikere enn utgavene vi finner fra Loire.
