Drueleksikon

Høykvalitetsdrue i blant annet Taurasi i Campania og Aglanico del Vulture i Basilicata. . Druen har tykt skall og trives i høyden der den kan modne sakte og lenge. Den setter knopper tidlig om våren og druene modner ikke før langt utpå høsten. Store temperaturforskjeller mellom dag og natt i fjellområdene i Campania bidrar også til struktur og god utvikling av aroma. Brukes også til rosevin i regionen. Dyrkes også i California og Australia. De gode utvikles positivt med lang flaskelagring.

Druen har ganske tykt skall, og selv med kort eller ingen skallkontakt kan vinen få et ørlite grep eller litt bitterhet i ettersmaken. Det tykke skallet kommer godt med i fuktig atlanterhavsklima, hvor sopp, råte og andre uhumskheter kan få feste. Blandes av og til med loureiro i Portugal og treixadura i Spania. Dyrkes også i Uruguay, USA, Sør-Afrika og Australia. I Galicia i Spania lages det også musserende vin på druen.

Til mat
Hvite viner laget på albarino passer veldig godt til sjømat. Prøv til fet grillet fisk, blekksprut og skalldyr som kamskjell eller reker.

Albillo mayor vokser i Ribera del Duero og Castilla y León, mens albillo real er mer vanlig rundt Madrid og i Castilla-La Mancha.

Spesielt mye dyrket i Alentejo, sør i Portugal samt Spania og Frankrike.

Nå vurderes det om topp-appellasjonen Meursault i Côte d’Or skal tillate at det plantes og blandes inn en liten andel aligoté i vinene, som en «forsikring» mot varmere klima og slappere viner. Vinen inngår i ekte kir, sammen med solbærlikøren cassis. Mye dyrketi Øst-Europa, spesielt Bulgaria og Romania.

Mens assyrtikoviner fra fastlandet som oftest er mer fruktdrevne, er assyrtiko fra Santorini mineralske, strukturerte og komplekse.

Øyene i Middelhavet preges av høy varme gjennom store deler av sommerhalvåret, men assyrtiko gir ikke den varme og tunge vinstilen man kan forvente. Alkoholnivået kan riktignok bli relativt høyt, men vinene har allikevel en livlig syre og preg av kjølig frukt.

Druetypen er motstandsdyktig mot sykdommer og tørke, og vurderes i flere land som en mulig redning i klimakrisen i et stadig varmere Europa. Druen dyrkes nå i alt fra Alto-Adige i Italia til Clear Valley i Australia.

I tysk klima produserer druen viner med høyt sukkerinnhold og lav syre med lite struktur og balanse. I England derimot får den kortere vekstsesong og lavere avkastning og gir aromatiske viner med god friskhet og sammenliknes med sauvignon blanc.

Baga er å finne flere steder i sentrale Portugal, men gjør det aller best i det leirholdige jordsmonnet i Bairrada vest for Dão. Baga er en liten og tykkhudet drue. Dette gir mye tannin i mosten, og faste og friske viner med dybde og nyanser når druen for god modning og avkastningen holdes nede.

Baga modner sent. Den trenger varme og ikke for mye vann. Planten kan få en voldsom grønn vekst hvis ikke skudd, greiner og bladverk holdes nede.

"Old School-Baga" fremstår ofte som tørre og harde. Den moderne stilen er fruktigere, mer energisk og med bedre tannin-kvalitet. Men også her er det forskjeller basert på ulike syn på innhøstningstidspunkt, avstilkning eller ei, bruk av fat eller amfora, og lagringstid.

Baga betyr ’bær’ på portugisisk

Selv om majoriteten er fruktdreven lettdrikkelig vin, er det økende interesse for å lage mer forseggjorte og lagringsdyktige varianter med mer struktur og lagring på fat.

Barbera var den tredje mest plantede druen i Italia rundt 2000, men har nå rykket ned til en tiende plass. Dog er det den mest plantede druesorten i Piemonte. Det finnes få troverdige kilder på druen i Piemonte før 1798, og med tanke på den relativt nylige ekspansjonen av druen i området, så har den trolig opphav et annet sted. Det antydes at den kan stamme fra Oltrepò Pavese i Lombardia. Druen har for øvrig ingen relasjon til barbera bianca og barbera del Sannio (Campania).

Barbera er en produktiv druesort som modner sent (senere enn dolcetto, men tidligere enn nebbiolo). Selv med full modning klarer den å holde på sine høye syrenivåer. Gir syrlige og friske viner, med lite til moderat med snerp (fasthet) og dyp rød farge. Noen produsenter legger barberavinen sin på eikefat, mens andre ønsker uforstyrret fruktighet.

Alba vs Asti

Det har vært en viss diskusjon om hvem som er best - barbera d'Asti eller barbera d'Alba. Med dagens gjennomgående høye kvalitetsnivå er dette en lite fruktbar diskusjon. Det vi derimot kan konstatere er at i Albaområdet brukes de beste vinmarkene til nebbiolo, mens i Astidistriktet er den hoveddruen som får boltre seg i de sydvendte åssidene.

Produksjonsområdet for barbera d’Alba er et stort område rundt Alba og inkluderer både Barolo og Barbaresco by, mens produksjonsområdet for barbera d’Asti er nesten 3 ganger så stort.

Barbera var tidligere en skikkelig bondevin. I 1970-80 årene begynte noen produsenter å lagre på barriques (små franske fat) og med en konsentrasjon man ikke hadde sett i barbera tidligere. I dag har de fleste produsentene en enkel fruktdreven barbera samt en versjon med lavere utbytte, eldre vinstokker og ofte lagring på små fat. Druen dyrkes også i Lombardia, Emilia-Romagna, og i USA, Argentina og Australia.

Til mat

De fruktige, friske og lette vinene er egnet til lettere retter som pasta med kjøtt eller fisk, lasagne, kylling eller pizza. De kraftigste passer bedre til mer smaksrikt vilt, okse eller lam.

Trolig gresk opphav og dyrkes nesten utelukkende i regionen Campania i talia. Blandes gjerne med andre druer på Amalfikysten og Sorrento, men det er alene på øya Ischia at den viser karakterfulle viner fra det vulkanske jordsmonnet.

I middelalderen var alle druer som ble gitt tilnavnet fränkisch regnet som ekstra noble. Tyskerne kaller den lemberger, i Tsjekkia heter den frankovka, franconia i Friuli i Italia, i Ungarn kékfrankos, mens rumenerne kaller den burgund mare.

Druen er blitt kalt Øst-Europas pinot noir, selv om den mest sannsynlig ikke har slektskap til druen, men noen av de samme egenskapene er likevel tilstede. Den minner kanskje mer om gamay fra Beaujolais. Man har lenge trodd at blaufränkisch var en klone av gamay, det kan forklare navnet bulgarerne har på druen. I Ungarn er den viktigste drue i blandingsvinen Egri Bikaver.

Slik smaker den

Se for deg at du rører sammen blåbær og bringebær. Så tilsetter du litt lakris, urter og et lett dryss av fiol. Da har du smaken av blaufränkisch! Kjenner du et hint av paprika fra øst? Ja, der har du kékfrankos!

Den er tillatt som endruevin i Colline Novarese og Coste delle Sesia,og tilfører mykhet, parfyme og frukt i regionens typiske blanding.

Druen som vokser i varmere områder på sørsiden av Madeira. Bual høstes senere og med høyere sukkerinnhold enn verdelho og sercial. Brennevin tilsettes også på et tidligere stadium i gjæringen for å ha mer restsukker i den ferdige vinen. Bual er en intens og fyldig halvsøt vin. Høy syre som gir flott kontrast til sødmen. Aromaer som melasse, karamell, kaffe og tørket frukt er beskrivende for denne stilen. Ca 80-110 g/l sukker.

Cabernet franc er en drue som skyter knopp og modnes tidlig. Den trives godt i kjølig klima som bringer frem en saftig fruktighet og fin fasthet.

Cabernet franc er en meget viktig blandingsdrue i Bordeaux, der den sammen med merlot og cabernet sauvignon står for noen av verdens mest ettertraktede viner.

Men den er også viktig som endruevin i Loiredalen i Frankrike. Druen trives veldig godt i Saumur-Champigny og Chinon, altså den sentrale delen av Loiredalen. Her lages også flotte musserende roséviner på druen. I kjølig klima, som Loire, får man syrlige røde og mørke bær, kjølig frukt og svale urter. Utenfor Frankrike gjør cabernet franc det også veldig godt i kjølige områder i Sør-Afrika og Argentina.

I varmere områder som Bolgheri i Toscana og California finner man aromaer som nærmer seg søte jordbær og noe tørket frukt. En «knagg» mange har på druen fra kjølig klima er aromaer av grønn paprika, i varmere klima finner man også paprika, men da gjerne noe søtere og mer mot bakt rød paprika, eller gjerne jalapeno i Argentina.

Det antas at den ble foredlet i Los Altos Hills, California, på slutten av 1800-tallet av fruktdyrker og vinmaker William Pfeffer. Om sorten ble oppkalt etter ham, eller på grunn av dens krydrede egenskaper ("Pfeffer" er tysk for pepper) er et ytterligere mysterium.

For å gjøre saken enda mer komplisert, tror man at cabernet pfeffer enten er identisk med eller ofte forveksles med gros verdot, en obskur drue som er hjemmehørende i Bordeaux.

Rene cabernet pfeffer-viner viser lyse, røde fruktkarakterer som kirsebær, urt og rikelig med sort pepper og krydder.

I det relativt kjølige atlanterhavsklimaet i Bordeaux må druen streve litt for å bli moden. Det gir gode aromaer, mye syre og mye tannin og dermed friske og snerpende viner som kan lagres lenge.

Cabernet sauvignon blandes gjerne med merlot, cabernet franc og flere druer som tilfører andre aromaer og en mykere munnfølelse. I California, Sør-Amerika, Sør-Afrika eller Australia blir druen moden nok til å kunne være alene i vinen.

I Bordeaux blir aromaene ofte beskrevet med mørke bær, solbær og blåbær. Tre, blyantspiss, tobakk og grønn paprika er andre assosiasjoner. Lagring på nye eikefat gir i tillegg aroma av vanilje, nøtter, kryddere og ekstra snerp. I varmere klimaer får vinene mykere tannin, mer preg av godt modne bær og frukter og mindre vegetalt.

Eksempler på andre gode regioner for cabernet sauvignon er Napa i California, Margaret River i Australia og Hawke’s Bay på New Zealand.

Frankrike, med Languedoc-Roussillon, har den klart største beplantningen av carignan, men druen er antakelig opprinnelig fra Aragón i Nordøst Spania hvor den heter mazuelo. Navnet mazuelo er etter byen Mazuelo de Muñó i Castilla Y Léon. Navnet carignan stammer antakelig fra landsbyen Cariñena nær Zaragosa i Aragón. Mazuelo har en mengde synonymer i Spania og andre europeiske land, hvilket tyder på at det en veldig gammel drue.

Andre navn og voksesteder er: Carignan noir / carignane (Languedoc-Roussillon); Carignano / bovale de spagna (Sardinia); mazuela/mollard (Rioja); cariñano/cariñena (Aragón). I Catalonia har cariñena vært det mest brukte navnet på druen, men siden Cariñena også er vinområde, en Denominación de Origen, så kalles den her også samsó. Og for å gjøre det ytterligere komplisert: Samsó er et synonym for cinsaut. Mazuelo er det offisielle navnet i Spania, og som stadig oftere ses brukt på etiketten.

I Italia er carignano mest utbredt på Sardinia, som den antagelig ble inført til fra Spania av arragonerne.

Dette er en høyproduktiv drue som kan gi 200 hl/ha hvis ikke avkastningen holdes nede. Druen knopper sent og bruker lang tid på å bli moden, så den trenger gode, varme forhold slik som i middelhavsområdet. Klasene henger godt fast på vinplanten hvilket gjør det vanskelig å høste druen maskinelt. Den regnes ikke som godt egent for fatlagring, og «myknes» ofte opp ved karbonmaserasjon eller ved å blandes med andre druer. Druen har vokst i anseelse takket være kvalitetsbevisste produsenter som har vist at mazuelo fra gamle vinstokker faktisk kan gi meget gode viner.

De beste vinene på mazuelo/carignan kommer fra Frankrike (Languedoc-Roussillon, Corbières). Spania (Priorato, Monsant) og Sardinia. California og Maule i Chile kan også vise til noen veldig gode viner på carignan. Ruby cabernet er en krysning av carignan og cabernet sauvignon.

Noen av verdens flotteste (og dyreste) musserende og hvite viner lages på chardonnay, men det er i tillegg mange rimelige varianter.

Hva smaker chardonnay?

• Ganske nøytrale aromaer av eple, sitrus, tomat, melon og urter.
• Klimaet, voksestedet og vinmakingsteknikker påvirker smaken mest (fatpreg, mineralitet og berme)
• Moderat syre (lavere enn for eksempel Riesling). I kjøligere strøk blir vinene syrligere enn i varmere strøk.
• Moderat til høy alkohol

Hvor i verden finner vi Chardonnay?

Frankrike. Druen er opprinnelig fransk og den er viktig i alle nesten over hele Frankrikes vinregioner, med unntak av Alsace, Bordeaux og Rhône

Bourgogne og Champagne har gjort druen berømt, og vinene herfra er forbilde for mange chardonnay-dyrkere verden rundt. Chablis ligger helt nord i Bourgogne. Her finnes de slankeste og syrligste variantene. Druen skyter knopp tidlig og er utsatt for vårfrost så langt nord.

Stilen endrer seg lenger sør i regionen, der bâtonnage (omrøring av gjærrester) og fatbruk gjør vinene fetere og rikere. De mest berømte chardonnay-vinene kommer fra landsbyer i hjertet av Bourgogne, Côte d`Or, men enda lenger sør ligger Mâcon og St. Veran som gir rimeligere viner i samme stil.

De beste vinene kan lagres svært lenge og utvikle spennende aromaer over tid. I Frankrike fremhever de regionen eller vinmarken fremfor druen, derfor står ikke nødvendigvis chardonnay på etiketten.

California (USA) er blitt kjent som regionen med fete og svære chardonnayer. De siste årene har det vokst frem en ny trend med Chardonnay fra kjøligere vinmarker. Etter at Oregon fikk innført kloner av Chardonnay fra Dijon, er vinen herfra blitt kjent som en slankere amerikansk chardonnay-stil.

Argentinsk chardonnay kan fint sammenliknes med de amerikanske og det er gjort mange nyplantinger i høyereliggende, kjølige vinmarker i Mendoza.
Australia satte chardonnay på kartet på 90-tallet med fruktige og rimelige viner med tydelig druenavn på etiketten.

Melon Queue Rouge er en mutasjon av chardonnay som vokser i Jura i Frankrike. Navnet, som på norsk ville blitt noe sånt som rødsvans, henger sammen med at druestilken har et rødlig skjær. En gryende interesse har vokst fram for denne varianten av chardonnay, og flere produsenter tapper vin med navnet Melon Queue Rouge på etiketten. Smaken er ganske lik annen chardonnay.

Chenin blanc er en litt undervurdert og for mange ukjent drue. Variasjon kunne vært dens synonym og de beste er i verdenstoppen. Friske, lett, musserende crémant de loire smaker temmelig ulikt fyldig og kompleks savenniers. Halvtørr, lett vouvray minner lite om intenst søt quarts de chaume, men alle er av samme drue, ja, til og med fra samme region, Loire. Chenin blanc står bak noen av verdens beste viner.

Vinene kan ha litt rotete aroma, men som et mangfoldig virrvarr. De beste vinene kan lagres svært lenge. Loire er chenin blancs viktigste region. God vin kommer også fra Sør-Afrika som dyrker mest chenin blanc i hele verden, dyrkes også i California.

Chenin blanc var blant de første druetypene som ble plantet i Sør-Afrika rundt 1655. Den gangen het den steen og ble klassifisert som en egen druetype helt frem til 1963. Da viste det seg altså at den var identisk med chenin blanc.

Helt frem til i dag har druetypen stort sett blitt dyrket med høye avlinger og blitt brukt i bulkvin og destillasjon.

Cinsault dyrkes også i Beeka-dalen i Libanon, Nord-Amerika og Sør-Afrika. I sistnevnte blandes den noen ganger med cabernet sauvignon. Druen har en spesiell plass i Sør-Afrika og området Western Cape, siden den sammen med pinot noir er en av foreldredruene til landets egen drue pinotage.

Druen har tykt skall. Det gjør druen lite utsatt for råte og foretrekkes derfor av produsenter som lager en fruktigere amarone med lite eller ikke noe botrytispreg. Corvinone er veldig godt egnet til tørking siden druene er store og klasene luftige. Andelen Corvinone som er tillatt å bruke, har økt. I dag kan den erstatte Corvina fullt og helt.

Dolcetto er tillatt som blandingsdrue med barbera i mange av Piemontes DOCer, for eksempel langhe rosso, men som endruevin kommer de beste vinene fra Alba og Dogliani, hvor den hos sistnevnte har oppnådd DOCG-status i de sydvendte skråningene. Druen dyrkes også enkelte steder i USA, Australia og på New Zealand. Druen er reduktiv av natur, både most og vin har godt av litt oksygenkontakt.

For tiden pågår det et lite stilskifte; tidligere ble fiano laget i en rik og fet vinstil, men nå ser vi fremveksten av slankere, syrligere og mineralske utgaver.

Blir best i regionen Campania som Fiano di Avellino DOCG, men det finnes også gode varianter i området Cilento. Det dyrkes også i regionen Basilicata og på Sicilia. Den lave avkastningen druen gir var også noe av grunnen til at mange byttet den ut med mer produktive sorter som trebbiano på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Druen var nesten utryddet på 1950-tallet. Økende beplanting av druen i Australia

Blandes som regel med Nero d’Avola og da spesielt i Sicilias eneste DOCG, Cerasulo di Vittoria. DNA-analyser viser at den har slektskap til Calbrias gaglioppo og sangiovese.

Druen er relativt nøytral i seg selv, noe som gjør at tørre viner gjenspeiler terroir på en god måte, de søte viser tydelig sent innhøstede og botrytiserte druer med aromaer som tørket aprikos, fersken, honning og marispan.

Er tillatt å bruke i alle franske vinområder bortsett fra Bordeaux og Alsace. Men det er i Beaujolais, Burgund og Loire de beste og mest kjente gamay-vinene finnes.

Det er kun én blå drue i Beaujolais, og det er gamay. Det fulle navnet til druen er gamay noir à jus blanc. Omtrent halvparten av all gamay i verden står med røttene i Beaujolais. Og grunnen kan være at rødvinsdruen visstnok fungerer bedre i surt jordsmonn med bergarter som stammer fra vulkaner. Granitt er et eksempel på en slik bergart.

Gamay gir syrlig vin, og et surt jordsmonn senker syrenivået i druene. Nå viser det seg at flere av de beste områdene i Beaujolais består av sedimentære bergarter og basisk jordsmonn, som for eksempel kalkstein. Likevel fungerer det bra med gamay. Så hvor viktig det er med granitt, kan en lure på.

Uansett fungerte gamay såpass dårlig i resten av Burgund at den ble forvist på 1300-tallet. Men i Beaujolais ville de ha den. Er også plantet i Anjou i loiredalen, i Savoie og i Sveits. Benyttes også i Cremant de Bourgogne og i rosévin.

Gamay vokser villig og gir lett mye frukt, men er ikke like lett å få til å modne godt. Derfor står plantene tett, og de beskjæres ganske kraftig. Det er i det hele en del arbeid med druetypen - og i tillegg høstes den for hånd i Beaujolais.

Garganega er en av Italias eldste druesorter og har vært dyrket i Soave i over tusen år. Den er produktiv og avlingene kan bli store hvis den ikke begrenses i vinmarken. Soaveviner må være laget av minimum 70 prosent garganega, men det tillates opptil 30 prosent av trebbiano di Soave

De dårlige vinene smaker gammel parfyme, mens de gode har sjenerøs fruktighet og dybde med aromaer ingen andre druer kan etterlikne. Aprikos, litchi, mango, roser og krydder er vanlige aroma-assosiasjoner.

De er lavt til moderat friske, ofte fyldige og fargen går gjerne mot rosa og dypere gult på grunn av fargestoffer i drueskallet. De beste kan lagres og blir da litt tørrere, mindre aromatiske og med nye interessante aromaer.

Druen, som er en aromatisk klone av savagnin, er mest dyrket i Alsace nordøst i Frankrike, og har trolig opprinnelse i Traminer i Nord-Italia. I tillegg er den relativt viktig i Tyskland, Australia, Ungarn, Nord-Italia, USA og Sør-Amerika. I Alsace er det økende interesse for oransjevin på denne druen

I 2009 byttet druen navn til glera, mens vinen beholdt prosecco-navnet. Druen i seg selv gir ikke så mye preg til vinen. Produksjon og gjæringsprosesser bidrar i minst like stor grad. Musserende prosecco (spumante) smaker som regel pære, blomster og litt drops når vinen er laget med annengangsgjæring på store ståltanker. Unntaksvis lages vinen på gamlemåten, med gjæring på flaske (col fondo-metoden). Da blir den mindre pære og dropsaktig, og mer modent eple, urt og kjeks . Glera er hoveddruen også der. Til tross for proseccos svimlende popularitet, så er druen lite plantet utenfor Italia.

Les mer om prosecco

Gir viner av høy kvalitet, spesielt når klassifikasjonene Valdeorras eller Ribeiro står på etiketten. Blandes også, under navnet gouveio, med andre druer til fyldige hvitviner i Dourodalen i Portugal.

Brukes stort sett som blandingsdrue, men det lages også flotte endrueviner i Umbria. Har tykt skall som gjør den motstandsdyktig mot råte og meldugg, det gjør at den kan høstes sent og brukes i dessertvinproduksjon.

Høyest kvalitet finner du i appelasjonen Greco di Tufo DOCG i Avellino-provinsen, men dyrkes i hele Campania-regionen. Kalles også asprinio og benyttes til musserende viner i Asprinio di Aversa.

Druen kan opptre i endrueviner, men liker også å blandes med andre, gjerne friskere druetyper. Garnacha blanca er mindre kjent enn de andre mer aromatiske spanske hvitvinsdruene som albariño og verdejo. Druen hadde tidligere et dårlig rykte i form av å gi høy alkohol og lav syre og viner som lett oksiderte.

Produsenter plukker nå tidligere for høyere friskhet, noen oksiderer mosten før fermentering for bedre beskyttelse mot oksygen på et senere tidspunkt. De beste vinene karakteriseres gjerne av en steinete mineralitet, florale toner og en kremet tekstur. Det lages også flotte oransjeviner av druen.
75 % av Spanias totale Garnacha blanca-beplantninger er i Terra Alta (høytliggende vinmarker og kalkholdig jordsmonn), som sammen med Priorat regnes for å gi de aller beste utgavene. Den er også viktig i Riojas hvite blandingsviner.

I Frankrike er den vanlig rundt Middelhavet, hovedsakelig i Sør-Rhône og Roussillon. I Rhône finner du den i hvit Châteauneuf-du-Pape hvor den gjerne blandes med clairette, roussanne og bourboulenc. Den er også viktig i søtviner som 'vin deaux naturelles', Rivesaltes, Rasteau og Banyuls.

Druen knopper tidlig, men modner sent, den trenger derfor forholdsvis varmt klima. Potensielt mye sukker i druen, som igjen gir høy alkohol. Beskjæres som buskplanter som må plukkes for hånd. Den har sterk stamme som står av seg selv og den tåler tørke godt.

Grenache/garnacha er en av de mest plantede druesortene i verden (den nest mest plantede blå druen i Frankrike og den tredje mest plantede blå druen i Spania). Noe av grunnen er nok at den trives i varmt og tørt klima, og med økende temperaturer vil den nok holde fast på sin posisjon. Men selv med dens popularitet er det sjelden grenache vises på etiketten.

I Sør-Frankrike blir den ofte blandet med syrah og mourvedre, en drueblanding som ofte kalles GSM, for eksempel i Châteauneuf-du‑Pape. I Spania blandes den ofte med tempranillo, mazuelo (Carignan) og graciano i blant annet Rioja, Priorat og Monsant.

Druen brukes også til søt sterkvin som maury og annen vin doux naturell i Sør‑Frankrike, Spania og California. Du får også god rosévin på grenache. Kalles cannonau på Sardinia.

Kan minne om pinot men frukten går mer mot kirsebær, moreller og lakris, ikke helt ulikt nebbiolo heller egentlig.

Funfact: Navnet kommer fra piemontesisk dialekt og ordet grignolé som betyr steiner. Grignolino har tre-fire ganger så mange druesteiner som andre druesorter

Den tredje mest plantede blå druen i Loire etter cabernet franc og gamay. Blandes gjerne med disse til tørr eller halvtørr rosévin i områdene Anjou og Touraine, men kan også gi gode rødviner på egen hånd.

Vinene har dempet fruktighet og aromaene kan minne om alt fra grønt eple og sitrus i de slankeste vinene, til mer ferskenpreget, og gjerne noe som minner om urter, hvit pepper og krydder i de fyldigste. Noen viner lagres på fat, men viner av grüner veltliner er sjelden svært fatpregede.
Vinene er stort sett tørre, men innimellom finner man søte dessertviner, såkalt auslese eller trockenbeerenauslese.

De beste områdene i Østerrike for Grüner Veltliner er Wachau, Kamptal, Kremstal, Weinviertel og Donauland. Få andre land satser på druen, men gode varianter har dukket opp både fra Oregon i USA og New Zealand.

Produksjonen av hondarrabi beltza – som allerede er liten – er forsvinnende liten sammenlignet med mengden hvitvin produsert i regionen, hovedsakelig fra Hondarrabi Zuri.

De to grønne variantene er hondarrabi zuri (zuri betyr hvit) og hondarrabi zuri zerratia (petit courbu). Zuri dyrkes vanligvis nærmest kysten, ofte med bruk av pergola. Zuri zerratia dyrkes mer i innlandet. Altså ikke så ulikt vinho verde fra Portugal. Frem til 80-tallet var dette enkle viner som ble drukket lokalt. Men etter at området fikk DOC i 1989 har interessen og kvaliteten på vinene økt.

Genetisk slekskap til frappato og grillo. Kalles ansonica når den dyrkes i Toscana, og der trives den best på øya Giglio i det Tyrrenske hav.

Omtrent halvparten av vinmarkene i Savoie er beplantet med denne druen, og finnes stort sett bare her. Det er en produktiv plante som knopper tidlig, men druene modner relativt sent.

Populær i Pfalz og Rheinhessen. Dyrkes også i Trentino-Alto Adige i Nord-Italia.

Lambrusco-druene som er beslektet utgjør familie av 14 stedegne druer, hvor de mest fremtredende er sorbara, grasparossa, maestri og salamino. Den har gitt navn til DOC-appellasjonene

• Lambrusco di Sorbara
• Lambrusco Grasparossa di Castelvetro
• Lambrusco Salamino di Santa Croce

man kan også lage lambruscovin under DOC Reggiano og et par andre lokale DOC’er og IGT Emilia.

De vinene som viser tydeligst druepreg har saftig munnfølelse og ingen eller diskret preg av fat eller ekstra maserasjon for å få mørkere farge.

Druen betegnes som "oppsiktsvekkende kjedelig", men gir interessante viner på nettopp Kanariøyene,der det vulkanske jordsmonnet gir karakter og konsentrasjon. På naboøya til Madeira, Porto Santos, lages også komplekse hvitviner av druen. I Jerez er palomino fino den mest utbredte sherrydruen av tre tillatte og brukes i alt fra fino, manzanilla og amontillado til oloroso og søt cream sherry, av og til også i vanlig hvitvin.

Det er fristende å si at viner på loureiro lukter laurbærblad, siden det er dette loureiro betyr på portugisisk. Men det er visstnok laurbærblomsten, ikke bladene loureiro lukter som ifølge portugiserne.

Denne druen ble tidligere blandet med andre druer som trajadura, arinto og alvarinho, men har i de senere årene vokst i både anseelse og kvalitet. Den er i dag en av Portugal sine kvalitetsdruer og klarer seg helt fint alene.

Kalles viura i Rioja. I spania brukes den i musserende cava, og i stille hvitvin i Rioja (viura), samt i Languedoc-Roussillon i Frankrike hvor den inngår i både søte og tørre viner. De gode kan være litt rue og fete i munnen, med lang ettersmak.

Blandes av og til med assyrtiko for å gi aromatiske egenskaper til den mer syrefriske og mineralske landsmannen.

I Cahors i Sørvest-Frankrike og området Cahors, hvor den hører hjemme, skinner ikke solen like sterkt, og temperaturen er lavere. Vinene smaker mer urte- og kreklingaktig, og ikke av fullt så fullmodne frukter som i Mendoza, Argentina. Vinene snerper mye, er friske og kan lagres lenge. De blandes gjerne med en liten del tannat eller merlot. Vinene kan minne, bortsett fra prisen, om god bordeaux. Malbec brukes også begrenset som blandingsdrue i Bordeaux og Loire.

Malbec til mat

Malbec med sødmefull frukt, mye smak og moderat snerp passer godt til grillet rødt kjøtt og annen smaksrik mat. Viner fra Cahors med mer snerp kan passe bedre til and, lammeskank eller rustikke kjøttgryter.

Står bak viner som hvit hermitage, hvit saint-joseph og saint-péray i Rhône.

Druen ble utviklet tidlig på 60-tallet for å dyrkes i Languedoc sør i Frankrike. Den tåler både fukt/råte og tørre perioder godt. Druen er ganske liten, dermed blir det relativt sett mer skall og mindre saftig fruktkjøtt. Og hva kan vi da forvente av vinen? Jo, mørk farge og tydelig snerp. Likevel er de beste marselan-vinene saftige og livlige, med topptoner av blomster og kjølige urter – og med moden tannin og flere lag av ulike ferske røde og mørke bær.
Dyrkes også i Uruguay, Spania og i Kinas gryende vinindustri.

Opprinnelig fra Burgund, nå mest dyrket vest i Loire, i områdene rundt byen Nantes. Lokalt benyttes muscadet også tidvis som navn på druen. Muscadet Sèvre et Maine er en klassiker til blåskjell og østers. Kan lagres og utvikles positivt over lang tid. Gode utviklede viner smaker til forveksling som utviklet chablis, og kan brukes til liknende mat.

Middels tanninrik, også middels friskhet i varme Dão der fruktaromaen kan bli mer sylta og sødmerik enn i Galicia.

Alene smaker vin på merlot gjerne av mørke bær og plommer, med moderat snerp og friskhet. Druen har et litt rufsete rykte, men på sitt beste, blandet med andre druer, gir den komplekse og flotte viner.

På østsiden i Bordeaux blandes den med litt cabernet sauvignon slik at vinen blir fastere, mens på-Bordeauxs vestside blandes litt merlot inn med cabernet sauvignon for å myke opp sistnevnte. Bordeaux, Sørvest-Frankrike, California, New Zealand og Margaret River i Australia er i teten på gode merlot-blandinger.

I Languedoc-Roussillon, Italia, Spania, Sør-Amerika, USA, Sør-Afrika og Australia får man både endrueviner og blandinger i alle prisklasser.

I populærkulturen

Den amerikanske fimen Sideways endret merlots anseelse i California til fordel for pinot noir. En av filmens karakterer var tydelig på sin misnøye for merlot (grunnen var egentlig at hans ekskone likte druen). Han uttalte:

"No, if anyone orders merlot, I'm leaving. I am NOT drinking any f****** merlot!".

Til mat

Merlotblandinger fra Bordeaux eller California passer til entrecôte, lam eller vilt. Endrueviner er som regel myke og lette nok til å drikkes uten mat.

Mervah har vært dyrket i Libanon i flere hundre år, men fra begynnelsen på 2000-tallet har den vært en viktig drue i den fornyede interessen for å lage hvitvin på stedegne druer i Libanon. De beste vinene lages på druer fra gamle vinstokker og fra vinmarker som ligger mer enn 1000 meter over havet, hvilket er et godt utgangspunkt for å lage kvalitetsvin. Merwah har trolig genetiske relasjoner til den grønne druen semillon som brukes i Bordeaux og Australia.

Molinara var tidligere en obligatorisk del av blandingen i amarone, men i dag er det valgfritt om man vil bruke den eller ei. Noen velger ikke å ha den med, siden den gjør fargen på vinen mindre dyp og intens. Andre verdsetter friskheten den tilfører.

Molinara brukes i dag mest i de lettere vinene bardolino og valpolicella, og til å lage rosévin. Den tåler frost dårlig, men med høyere gjennomsnittstemperatur i Valpolicella kan den kanskje gjøre comeback.

Mondeuse er en aromatisk drue med innslag av balsamiske overtoner, og kan beskrives som en blanding av syrah og dolcetto eller blanding av syrah og cabernet franc. Vinene er tydelige uten å være veldig kraftige.

Druen var etablert og dyrket i Savoie allerede før romerne invaderte området. Den romerske skribenten Columella beskriver det som sannsynligvis er Mondeuse allerede i det første århundret: «Druen som modner i snøen»

Navnet betyr regelrett "grønn fra Kakheti". Kalles også bare Mtsvane

Det finnes flere muskatelltyper, og det har vist seg at mange druesorter med muscat i navnet, genetisk ikke er i muskatellfamilien. De største muskatellsortene er muscat à petit grains og muscat de alexandria, som er en naturlig krysning mellom muscat à petit grains og axina de tres bias.

På Sicilia går muscat de alexandria under navnet zibibbo hvor navnet kommer fra arabisk zibib, som betyr rosin. På Sicilia brukes druen ofte til passito-viner på nettopp tørkede druer.

Muscat kan brukes for å lage brennevinet pisco og grappa i tillegg til at det er en av få vindruer som også er søte nok til at de kan spises som frukt.

Druen har egen DOC, Nascetta/Nas-cëtta del Comune di Novello.

Ved lagring blir tanninstrukturen bløtere og aromaene går mot fin marmelade, tørket frukt, sopp, trøffel og skogbunn.

Druen er Piemontes, om ikke Italias, ubestridte kronjuvel som står bak verdenskjente viner som Barolo, Barbaresco, Gattinara og Ghemme. Kalles også spanna (Alto Piemonte) og chiavennasca (Lombardia).

Nebbiolo er svært vanskelig å dyrke og trives i kjølig klima. Den knopper tidlig om våren, noe som gir fare for vårfrost. Navnet nebbiolo kommer trolig fra det italienske ordet for tåke, nebbia. Kanskje fordi druen blir moden sent i oktober - akkurat når den berømte piemontetåken kommer sigende ned fra Alpene. Sen modning gir fare for undermodne druer. Kun 10 % av druearealet i Piemonte er dyrket med Nebbiolo.

Drue med tykt skall, men har ikke så mye farge i skallet. Fargen er også ustabil. Vin på Nebbiolo mister mye farge ved lagring, selv etter noen få år. De kan altså se gamle ut, selv om de er unge.
Gir viner med høy syre og tannin (snerp), gode lagringsviner. Trenger ofte lang lagring for at tanninene skal modnes.

Til mat

Perfekte matviner. Et tradisjonelt laget lammelår med hvitløk, rosmarin og fløtepoteter er en perfekt match. Utviklet Nebbiolo med aromaer av sopp og skogsbunn liker godt sopp i tilbehøret eller hva med en sopprisotto? Moden parmesan og nebbiolo er en klassiker, gå helst for en skikkelig parmesan 20 mnd +

Omtales som en blanding av nebbiolo og pinot noir, og i likhet med disse druene verdsettes den for sin evne til å formidle jordsmonnet den vokser i.

En gammel druesort som hovedsakelig finnes i den nordøstlige delen av Sicilia. I Faro DOC blandes den med nerello cappuccio og nerello mascalese. Den har tradisjonelt blitt dyrket i provinsene Messina og Reggio Calabria.

Druen er tørketålig og har tykt skall som gjør den motstandsdyktig mot sykdom og utøy. Den er derfor et bærekraftig valg for cavaprodusentene. At druen klarer å opprettholde lav alkohol og friskhet selv i varmt klima gjør den godt egnet til musserende vin i Spania.

Den første vitis vinifeira druen som ble eksportert fra "gamle verden" (Spania) til "nye verden" (Mexico) på 1500-tallet. Fader Junipero Serra introduserte druen til California i 1769 for å lage altervin. Druen, med sin lave syre og høye avkastning, har lenge vært ansett for å produsere vin av lav kvalitet.

De siste årene har derimot chilenske vinprodusenter sett potensiale i druen. Gjæringsmetoden karbonisk maserasjon, som benyttes i Beaujolais, har vist seg spesielt gunstig. I Chile er druen spesielt utbredt i de sørlige områder Maule og Bio-Bio. Pais dyrkes også i Peru hvor den benyttes som råstoff til brennevinet pisco.

Dyrkes for eksempel i Languedoc-Roussillon i Frankrike, i Chile, Italia, Spania, Portugal og California.

Selv om "petite" betyr liten, så betyr ikke det at det er en dårligere versjon av syrah, men hensviser til de små druene som sorten har. Synonymet durif, kommer fra Dr. Durif som først oppdaget druesorten i Rhone i 1880.

Picolit har i tidligere tider opplevd stor popularitet og var på 1700-tallet anerkjent ved Europas hoff. Senere falt populariteten. På grunn av det lave utbyttet var det få som ønsket å dyrke den og picolit var nær utryddet. I dag er picolit klassifisert som DOCG i appelasjonen Colli Orientali.

Inngår i DOC-viner fra Campi Flegrei, Vesuvio, Ischia, Capri og Penisola Sorrentina. Piedirosso betyr røde føtter, mens på den lokale napolitansk dialekten er navnet på druen per' e palummo, som betyr duefot. Henspiller på drueklasens røde stilker.

Alsace er druens "hjem" i Frankrike, hvor den er viktig i cremant, men det er nok i Tyskland druen nyter høyest respekt.

Vinene fra Alsace blir relativt tørre, forholdsvis friske og med tydelig og god aroma av modne frukter, fersken, eple og krydder. Denne stilen finner du også igjen i viner fra New Zealand, Australia, Oregon og California.

Står det derimot pinot grigio på etiketten kan det indikere at det er den slanke, aromagjerrige stilen som har blitt svært populær i det internasjonale markedet.

Produsenter verden over bruker ofte ”gris” eller ”grigio” på etiketten for å indikere vinstilen, men dette er på ingen måte noen fasit.

Pinot gris er egentlig en fargemutasjon av pinot noir og får gråblå til brunrosa farge når moden. Både roséviner og oransjeviner kan lages på druen. I friuli-Venezia lages en stil som heter "ramato", som betyr kobber. Avhengig av hvor lenge vinen er i kontakt med drueskallet så kan vinene variere fra lakserosa roseviner til dypt oransje komplekse oransjeviner.

Heter grauburgunder i Tyskland.

Til mat

Pinot Gris-stilen er svært anvendelig matvin. På grunn av nok friskhet, fylde og mye smak passer den til alt fra smaksrike fiskeretter, skalldyr og bakt kylling til krydret og sterk asiatisk mat, svinekjøtt og grillet lam. Pinot grigio passer bedre til reker, grønn salat eller som aperitiff.

Druen dyrkes hovedsakelig i champagneregionen i Frankrike. Dens utbredelse i resten av verden er gjerne områder som lager musserende viner på de tre nevnte druene, for eksempel England.
I Tyskland er den kjent under navnet schwarzriesling eller müllerrebe, hvor den i mindre grad brukes til stille rødviner.

Pinot noir er en litt vrien type verken kan ha det for kaldt eller for varmt, og den krever mye arbeid i vinmarken for å modnes godt. Men når man lykkes blir vinene svært gode, ja. mange vil si verdens beste. De gode er leskende i munnen med høy friskhet og en rekke nyanserte og delikate aromaer. Ofte kan aromaene minne om blomster, bringebær og krydder. Noen snerper ganske kraftig, andre er mykere i munnen. Mislykkede versjoner er skrinne og tråe, med lite fruktighet.

Før var Burgund best på pinot noir. Nå kan du få svært gode viner fra blant annet California, Oregon, Tyskland, Australia og New Zealand som reelt utfordrer både kvaliteten og stilen fra Burgund, men ofte til en hyggeligere pris.

Pinot noirs fremste kvalitet er aromabildet med fine topptoner og godt fokuserte nyanser. Aller finest blir kanskje vinene når klimaet er slik at vi kjenner sødmerik, men likevel kjølig bærfrukt sammen med noe urteaktig - så lenge konsentrasjonen er høy nok til å gi saftighet og lengde.

Til mat

Når vinene er friske og snerper fint er de svært matvennlige og passer til blant annet fransk entrecôte, italiensk salami, norsk torsk eller kinesisk peking-and.

Lenge var frühburgunder en spesialitet for Ahr-regionen i Tyskland, i dag finnes den flere steder. Frühburgunder viser gjerne en noe større fruktintensitet enn spätburgunder (pinot noir). Den gjør det godt alle steder spätburgunder trives, men siden den modner tidligere, er den mer interessant for kjøligere klimasoner.

Krysset frem i 1924 av professor Abraham Izak Perold ved universitetet i Stellenbosch i Sør-Afrika. Navnet kommer av pinot og hermitage – et navn cinsault var kjent under i områdene rundt Cape Town på 20-tallet. Angivelig ble navnet herminoir også vurdert. Det ble ikke laget vin av druen før i 1959.

En ny generasjon vinmakere, "The Young Guns", har valgt å ta druen på alvor og hevet kvaliteten. Blant annet bruker de en del hele klaser i gjæringskaret, noe som gir vinen ekstra livlige aromaer. Dette har igjen inspirert de tradisjonelle pinotageprodusentene til å lage mer elegante og fruktdrevne viner.

Pinotage-stiler fra Sør-Afrika

Man kan si at pinotage-viner fra Sør-Afrika kommer i tre stiler:

1. Den klassiske stilen: Mørk farge, rik og moden fruktighet med toner av syltetøy. I tillegg en aroma som kan minne om gummi, røyk eller maling, og bitterhet i ettersmaken.
2. Den lyse og lette stilen: Et nikk til pinot noir på morssiden, med lys farge og fine, aromatiske nyanser av røde bær og blomster.
3. Kaffestilen: Ved hjelp av brente eikefliser eller eikestaver som får ligge og trekke i vinen, blir det laget en rødvin med toner av kaffe, mokka og vanilje.

"Kaffe-pinotage" har vært en kommersiell suksess i Sør-Afrika og enkelte eksportmarkeder, men er utskjelt blant mange fagfolk4. Tonene av maling eller gummi i den klassiske stilen er i alle fall en tydelig signatur, selv om ikke alle er like begeistret. Og kritikerne av den lyse og lette stilen mener at pinotage prøver å være som mor sin, pinot noir, men ikke helt får det til.

Poulsard kalles også ploussard og dyrkes nesten bare i Jura. Tidlig knoppskyting gjør den utsatt for vårfrost, og den får lett meldugg. Drueklasene er løse med ganske store, tynnhudede druer med lite pigment.

Årganger med mye sol og tørke kan derfor gi innskrumpede og solbrente druer som ikke egner seg for vin. De siste årene har produsenter mistet store deler av avlingen, og kanskje står denne tradisjonelle druetypen i fare for å bli valgt bort i framtiden?

I vinmarkene trives poulsard i de leirholdige delene. Omtrent 14 prosent av det dyrkede arealet i Jura er poulsard. Nesten halvparten går til rødvin, men den er også viktig i den søte vin de paille. Rene poulsardviner blir veldig lyse på fargen og kan nesten se ut som mørk rosévin. Noen produsenter merker dem med rosé, men det er altså snakk om vin laget på rødvinsmetode med flere dager på skall og stein.

Hvordan smaker vinene på poulsard?

Viner av poulsard er lyserøde, ofte med et brunskjær. Fruktigheten minner om tyttebær, syltede jordbær og hint av nyperose og rognebær. De kan virke litt utviklet allerede som unge slik nebbiolo også kan, men poulsard har en bløtere og mindre pågående munnfølelse med mindre snerp. Poulsard har lett for å gi reduktive viner med aroma som minner om flintrøyk, avbrent fyrstikk eller en nyåpnet pakke med kokt skinke. Les mer om reduktivitet.

Druen liker varme, og vinene smaker ofte av fullmodne mørke skogsbær, krydder, sviske og rosin. Klassifikasjonen Primitivo di Manduria i Puglia gir litt strammere viner med mer tannin, høyere friskhet og mindre tørket fruktpreg. Druen blandes ofte med petite sirah i USA og negroamaro i Italia.

Opprinnelseslandet til primitivo er Kroatia hvor den heter tribidrag, men druen er kjent som primitivo i Puglia i Sør-Italia eller som zinfandel i California. Den dyrkes også i Australia og Sør-Afrika. Brukes også i mindre omfang i DOC Falerno del Massico i Campania.

I USA er zinfandel best kjent fra vindistriktene Sonoma og Napa Valley i California. Den brukes til mange vintyper, både hvitvin, rosévin og såkalte «blush wines». Mest vellykket er de kraftige rødvinene, ofte omtalt som amerikanernes signaturvin.

Til mat

Viner med sjenerøs fruktighet og moderat snerp og friskhet kan godt drikkes uten mat eller til biff eller lam med litt brent grillsmak. De litt fastere utgavene kan passe til en fetere entrecôte.

En teori om navnet er at det stammer fra det italienske ordet rabbioso, som betyr sint, med henvisning det høye tannin- og syrenivået i druen. En mer sannsynlig teori er at navnet stammer fra Reboso-elven som renner gjennom østre del av Veneto.

Druen gir relativt alkoholsvak vin som kan være svært krevende som ung, men som er velegnet til lagring. Med alderen blir vinen kompleks og får spennende aromaer som både er jordlige og preget av tørket frukt og kan minne om nebbiolo.

Druen har navn etter sin opphavsmann, Rebo Rigotti, som krysset frem druen i 1948 ved San Michele all’Adige-forskningssenter i Trentino. Druen modner sent til middels sent, den viser god sykdomsresistens og gir god kvalitet ved relativ høy avkastning. Rebo er mest å finne i Trentino og andre regioner i Nord-Italia, som Lombardia.

Høy syre som gjør den populær i blandinger og i musserende vin. Druen er plantet over hele Friuli, men de mest anerkjente kommer fra DOC Collio. Den modner sent, og er blant de siste druene som høstes.

Klima og voksested påvirker smaken, derfor er druen vanskelig å kategorisere. Noen smaker som stein som slås mot hverandre, andre har mer krydder. Noen minner dessuten om gummistøvler eller diesel, det som ofte kalles petroleum. Søte viner laget på druer med edelråte smaker i tillegg honning, mandler eller sopp.

Riesling fra Alsace skiller seg fra tysk riesling med mer moden frukt, mer fylde og litt høyere alkohol. Mens riesling fra Mosel i Tyskland smaker syrlige grønne epler og lime, smaker Alsace riesling mer av moden gul frukt, som gult eple, fersken og blomst. Det kan best sammenliknes med tysk riesling fra Pfalz.

Mens tysk riesling lages med varierende sødmenivå, er riesling fra Alsace nesten alltid tørr. Riesling liker seg best i kjølig klima og er en hardfør druetype som er motstandsdyktig mot kulde. Den modner relativt sent og må derfor plantes i varme skråninger med mye sol og varme.

De beste vinene kan lagres like lenge som god, rød bordeaux. Tyskland er mest kjent for riesling, men den er også viktig i Alsace, Østerrike, Australia, USA, Ungarn og New Zealand.

Til mat

Tørre, fyldige viner er svært anvendelig til alt fra sushi, skalldyr, svinekjøtt, får-i-kål, pølser, thaimat og entrecôte. Halvtørre viner passer til sterk thai- eller kinesisk mat, mens de søteste er best til kaker og fruktdessert. Tørre, slanke viner er godt som aperitiff.

Mest kjent for endruevinene fra Dolceacqua DOC. Provence kalles den Tibouren, og brukes mye til rosévin.

Gir viner med moderat alkoholinnhold, men rikelig med både friskhet og tanniner. En sjelden drue som har fått økt interesse, også for å lage musserende vin og rosévin.

I appellasjonene Brunello di Montalciono og Vino nobile de Montepulciano er det krav til lang lagring på å eikefat som gir vinen mer snerp og aromaer av vanilje, sjokolade, nøtter og treverk. Såkalte supertoscanere er ofte en blanding av sangiovese og cabernet sauvignon.

Sangioves muterer lett og det finnes ca 118 offisielle kloner. Dette har ført til forvirring rundt synonymer og undertyper og de deles gjerne inn i to grupper; sangiovese grosso og sangiovese piccolo

Italia er størst på Sangiovese og druen inngår i også i montepulciano d’abruzzo, montefalco rosso og rosso piceno. Korsika, Australia og California lager også god vin på sangiovese.

Til mat

Friskhet, god snerp og tydelige aromaer passer til smaksrike, friske eller fete retter, for eksempel lammestek, éntrecote, grillet kjøtt og tomatbaserte kjøttgryter.

Saperavi er en hardfør sort, kjent for sin evne til å håndtere ekstremt kaldt vær, og er populær for dyrking i høyden og innlandsområder som Kakheti. Druen dyrkes også i små mengder i Finger Lakes, New York.

Dyrkes over hele verden, men New Zealand og Loire er mest kjent for druen. På New Zealand blir vinene mer aromatiske enn i Loire (f.eks. Sancerre). Tropisk fruktighet, asparges og solbærbusk er vanlige assosiasjoner. I Loire minner aromaene oftere om urter, sitrus, gress og kanskje noe røykaktig.

De friske, aromatiske vinene er viktige også i Languedoc-Roussillon, Østerrike, USA, Chile, Sør-Afrika og Bordeaux. I Bordeaux blandes druen som regel med Sémillon og lagres på fat og gir komplekse hvitviner i Pessac-Leognan eller intense søtviner angrepet av botrytis i Sauternes og Barsac.

Til mat

Tørre, friske viner er gode til laks og torsk, gjerne med smør- og urtesauser. De letteste vinene passer til reker, mens kraftigere viner er egnet til krabbe eller mer smaksrike skalldyr. Søt sauternes og roquefort er en klassiker.

Den opptrer sjelden som endruevin, men er i økende grad å finne i tørre hvite bordeauxviner. I tillegg til i Frankrike finnes den også i Chile, Argentina, Uruguay, California og New Zealand.

I 2007 ble det forbudt å bruke navnet tocaj friuliano på druetypen som nå går under navnet friulano i Friuli. Årsaken er at druenavnet var til forveksling likt den ungarske vinen Tokaj

Savagnin er en av verdens eldste druetyper. Den har med tiden mutert til flere kloner som smaker så ulikt at de regnes som egne druetyper, som for eksempel gewürztraminer. Jura dyrker klonen med navnet savagnin blanc, eller bare savagnin. Der gewürztraminer gir vin med krydret, tropisk fruktighet og moderat syre, gir savagnin blanc en forsiktig fruktighet, men tydelig syrlighet. At mutasjoner av en druetype kan bli så forskjellig, er nesten ikke til å tro.

Savagnin har sannsynligvis sin opprinnelse i Jura, og den trives i den leirholdige jorda der. I dag er 22 prosent av vinmarkene i Jura plantet med savagnin. Det meste går til produksjon av stille hvitviner, og savagnin er den eneste druetypen tillatt i den spesielle og sherryliknende vin jaune.

Savagnin modner sent, og innhøstningen kan ofte drøye et par uker etter de andre druetypene. Druene er små med tykt skall som gjør dem robuste mot vær og råte. Produsentene i Jura virker oppriktig imponerte og stolte over vitaliteten til savagnin blanc og kaller den på kjærlig vis et lite monster.

Hvordan smaker vinene på savagnin?

Smaken av Savagnin er syrlig og livlig, men ikke spesielt aromatisk. Du kjenner kanskje noe som minner om moden sitron med hint av persille og sitronskall. Fordi druen blir brukt til vin med preg av flor og oksidativ vinmaking, har den også fått rykte på seg for å stå bak krydder og nøttearomaer, men dette henger nok mer sammen med metoden enn druen. I Jura kan druen også gå under synonymene naturé og naturel. To navn som kan bli forvirrende i en vinverden der naturvin har blitt et begrep.

Til mat

I Jura brukes vin på savagnin og henholdsvis blandet med chardonnay, laget under flor til flere kjente oster. De franske ostene Comté og Mont d'or er klassisk gode kombinasjoner til disse vinene. Gruyere fra den sveitsiske delen kan brukes i stedet for Comté.

Scheurebe og rieslaner er begge to fremkryssede tyske druesorter. Slike druesorter var populære på 60-tallet. De ble fremkrysset for å være motstandsdyktige mot råte og sykdommer og gi høye sukkerverdier. I ettertiden har noen få gode druesorter blitt en del av den tyske vinfloraen.

Scheurebe og rieslaner gir begge vin med høy sødme og ren fruktighet. De lages ofte som en søt vin og kan være Erste Lage i Baden og Pfalz. Scheurebe kan også gi flotte tørre viner. Spesielt anerkjent i sørlige delen av Mittel-Haardt i Pfalz. Her må de dog etiketteres som landsbyvin (Ortswein).

De heter schiava gentile, schiava grossa (mest dyrket, også i Tyskland der den kalles trollinger), schiava grigia og schiava lombarda (mest i Lombardia).
Schiavas viktigste kvalitet er aromabildet: Tydelige topptoner med mest blomster og litt balsam

Etter andre verdenskrig holdt denne druen på å forsvinne helt, og den er fremdeles utrydningstruet.

Schioppettino på italiensk bety "liten eksplosjon" og referer til druenes størrelse og tykke skall. Druen har mest betydning for appelasjonen Colli Orientali del Friuli DOC men skal ha sitt hav mellom Prepotto i Italia og den slovenske grensen.

Til mat

Prøv gjerne til svineribbe eller aller helst italiensk porchetta

Druen stammer fra Bucelas-regionen nær Lisboa, hvor den tradisjonelt dyrkes under navnet esgana cão (hundekveleren). Drueklasene er middels store, med tynt skall, og er utsatt for råte. Den modner svært sent og er motstandsdyktig mot meldugg, og er vanligvis den siste druesorten som høstes. Basevinen på sercial oppnår sjelden mer enn 11% alkohol før forsterkning.

Gode viner bør ha en kjerne av moden frukt, tydelige nyanser av sval urtearoma, og ofte streif av krydder og mineraler. Alkoholinnholdet blir moderat, også i vin fra fullmodne druer.

Tyskland

I Tyskland dyrkes den mange steder og gjør det best på kalkjord. Spesielt anerkjent er silvaner fra Franken, som er eneste region som kan gi Grosses Gewächs. Druen kan gi Erste Lage i Baden og Württemberg og er spesielt anerkjent fra den uoffisielle regionen Taubertal (offisielt delt mellom Franken, Baden og Württemberg). Silvaner er også en mye dyrket drue i Rheinhessen, hvor den kan gi gode resutalter. Her må de beste utgavene tappes som landsbyvin (Ortswein).

Frankrike

Druen har tapt terreng i Alsace og har nå bare 7,5 % av vinmarksarealet. Er ikke tillatt i crémant og kun tillatt i én grand cru-vinmark, noe som kan være grunn til at den er byttet ut med andre druetyper. Dyrkes også i Alto Adige i Nord-Italia

Det lages ikke mye vin av druer i Norge, men en av produsentene på Østlandet lager musserende vin av Solaris. Druen er også plantet i Danmark, Sverige, Belgia, Tyskland og Sveits.

Klimaet i Nord-Rhône bidrar til at vinene smaker av mørke fjellbær, pepper, urter, salt lakris og blomster, er friske og med tydelig snerp. Pepperaromaen i syrah skyldes aromastoffet rotondon (som er pepperaromaen i pepper) og kommer til uttrykk i kjølig klima, med varmere klima er det sjeldnere og sjeldnere å finne pepper i syrahviner.

Syrah er kongen av Nord-Rhone og er hoveddruen i viner fra Croze-Hermitage, St. Joseph, Cornas, Hermitage og Cote Rotie

Shiraz fra Australia, og andre områder med varmt klima, får aromaer som minner mer om sjokolade, bjørnebær, søt lakris og sviske og virker mykere i munnen.

Begge stilene gir fyldige viner med mye smak. Mer kostbare versjoner har ofte tydelig preg av fat. Du finner Shiraz på etiketter fra Australia, Sør-Afrika, California og andre varme steder utenfor Europa. Unntakene er produsenter som lager vin i en mer ”europeisk” stil fra kjølige underområder som Yarra Valley i Australia, Hawke’s Bay på New Zealand, Santa Cruz i California eller Salta i Argentina. De skriver som regel syrah på etiketten.

Druen blandes ofte med grenache, mourvèdre eller carignan i Sør-Afrika og Sør-Frankrike og cabernet sauvignon i Australia.

Til mat

Viner med mye smak og god friskhet passer til rustikke kjøttgryter eller til smaksrikt vilt, lam eller entrecôte av okse, gjerne med kraftig tilbehør. Halvfaste oster som comté eller gryère er også mat for Syrah.

Druene i de søte har i stor grad vært utsatt for edelråteangrep (botrytis) som gir aromaer av marsipan, nøtter og sopp, samt en enda tykkere konsistens. Hunter Valley i Australia er også kjent for sine tørre, syrlige viner uten fatlagring og med relativt lav alkohol som kan lagres lenge på flaske. Gode viner lages også i Sør-Afrika.

Druen forbindes med viner med mye struktur og en fast munnfølelse. Tannat er tannin. Slik har det i hvert fall vært frem til nå. Bøkene sier at de franske variantene har mye tannin og som regel høy alkohol. Aromatisk er det vanligere å finne flere nyanser av røde bær i tillegg til røyk, krydder og lakris. Det er vanlig å lagre på fat og blande inn små andeler av andre druer for å bryte opp strukturen litt.

Madiran er hovedregionen for druen, men også Uruguay lager spennende viner på tannat. Siden slutten av 1800 tallet har uruguayanerne trykket druen til sitt bryst, og mer enn en tredjedel av druene i Uruguay er tannat. Kan ofte lagres lenge.

Kvalitetsmessig må den regnes blant Tysklands beste blå druesorter, men er ikke tillatt som grosse eller erste lage.

Vinene er relativt friske med alt fra snerpende til bløt munnfølelse. De ferske og fruktige vinene smaker ofte av kirsebær, mørke bær, urter og blomster. De er middels fyldige, friske og med god snerp.

Tradisjonell reserva og gran reserva fra Rioja lagres lenge på fat og flaske før salg. Da får vinene mer krydret aroma og preg av tørket frukt, vanilje, nøtter og lær i tillegg til røde eller mørke bær. De virker litt fyldigere og snerper ofte mindre enn de unge, men er fortsatt friske.

Portugal er også viktig for tempranillo. Der kalles den tinta roriz eller aragones og blandes med andre druetyper til portvin og rødvin i Douro, Dâo og Alentejo. Argentina, California og til en viss grad i Australia, New Zealand og Sør-Frankrike dyrker også druen.

Til mat

Tempranillo til mat: Ung tempranillo dominerer lite og passer derfor til lettere retter som kylling, pasta, spekemat og svinekoteletter. Fatpreget og utviklet vin passer godt til mer smaksrik and, lam og entrecôte, men også umamipreget kinesisk mat og modne, faste oster.

Hovedområdene for Terrano i Italia er Emilia-Romagna, Friuli-Venezia Giulia og Puglia. Teran er det slovenske navnet på druen. Terrano er en variant av Refosco-Nostrano. Når den dyrkes på Carso distinkte og jernholdige "terra rossa" (rød jord), gir den lilla/blekkfargede viner med mer "villskap" og mineralitet enn ellers i Friuli.

Appellasjonen Carso ligger langs grensen mot Slovenia, helt nordøst i Italia, ned mot byen Trieste. Det er få produsenter og kun 60 hektar med vinmark. Over grensen i Slovenia er det et vesentlig større vinmarksareal. Her er appellasjonen kjent som Kras.

Vinene blir fyldige med en god fasthet fra moden tannin. Benyttes som regel i blanding med andre portvinsdruer. Druen ble tidligere kalt touriga francesa.

Druen gir i tillegg god friskhet. Dão sin signaturdrue for rødvin, og lages både som endrueviner og blandinger. Portvinene er alltid er blandet med andre druer, selv om dette er stjernen blant portvinsdruene.

Selv om druen har sin opprinnelse i Italia, så er det ca 90 000 hektar med ugni blanc i Frankrike – over dobbelt så mye som Italia. Mye av det franske vinmarksarealet er konsentrert i Cognac-regionen og omkringliggende deler i sørvest-Frankrike.

Det antas at trebbiano toscano ble introdusert til Frankrike på 1300-tallet, da pavehoffet flyttet fra Roma til Avignon i sørlige Rhône-dalen. På 1400- og 1500-tallet ble druetypen brukt i ulike deler av sørøst-Frankrike under navnet Ugni Blanc. Druens popularitet avtok i de påfølgende århundrende, og det finnes lite igjen i Frankrikes middelhavsvinregioner.Den har derimot hatt stor suksess på den atlantiske siden av Frankrike, spesielt i Charentais (Cognac) og Gascogne (Armagnac). Her brukes den til å produsere store mengder lett, frisk og relativt nøytral hvitvin, hvor mesteparten destilleres til brandy.

Ugni blanc er godt tilpasset behovene til Cognac- og Armagnac-brandyprodusenter, som trenger høy syre, lavt sukkerinnhold og god sykdomsresistens. Charentais-regionen er kjølig og våt med stort råtepress.

Italiensk hvitvindrue fra Abruzzo, sentralt not øst i Italia. Står stort sett bak relativt friske og fruktige viner som bør drikkes unge, med noen få unntak. Antakeligvis samme drue som mombino bianco.

Trajadura er navnet i Portugal og her er den en av de viktigste druesortene i de friske vinho verde-vinene. Den blandes ofte med loureiro, alvarinho (albarino) og arinto, og trajadura bidrar med fylde og alkohol til disse vinene, samt friske sitruskarakterer med innslag av steinfrukter og eple. Druesorten blir i økende grad brukt til å lage høykvalitetsviner på egenhånd.

I tillegg til Vinho Verde brukes druen også mye i Galicia, Spania, hvor den er kjent som treixadura. Her er den hoveddruen i DO Ribeiro, hvor den brukes endrueviner og blandinger med andre tillatte druesorter, inkludert godello, albarino, palomino og macabeo (viura). Den kan også være blandet med albarino i Rias Baixas.

Trajadura er en kraftig voksende drue som produserer kompakte drueklaser. Disse må plukkes ganske tidlig for å beholde friskheten. Noen få søte viner lages også, kjent som tostado og lages av tørkede druer.

Les mer om Galicia

I løpet av få år utvikler vinene seg gjerne med aroma av syltede og tørkede røde bær, urter, skogbunn, høstløv – ikke ulikt nebbiolo. Druen er opprinnelig fra Jura og ikke vanlig å finne andre steder i Frankrike. Den blir regnet som litt krevende i Jura selv om produsentene trykker den til sitt bryst. Aller helst vil den ha de litt varme vinmarkene med litt mindre leire. Trosseau konkurrerer dermed med chardonnay og til en viss grad pinot noir.

Drueklasene er tette og kompakte. Fuktig vær sent på sommeren kan gi problemer med råte inne i klasene fordi det ikke blir nok luftsirkulasjon. De små druene har ganske tykt skall som kan bidra med både en del tannin og farge. Den dyrkes i California, er tillatt i Rioja, og er en av de mindre betydningsfulle portvinsdruene i Douro.

På Madeira var det ikke uvanlig å bruke bastardo i sterkvinsproduksjonen i gamle dager, men nå er det få vinstokker igjen på øya i Atlanterhavet. Det lille som dyrkes, høstes tidlig og brukes til rosévin.

Turbiana kan imidlertid også lagres og kan over tid utvikle en dypere og mer interessant karakter. Den gikk lenge under navnet trebbiano di Lugana og tidligere antok man at dette var en variant av trebbiano. Nyere DNA-profilering viser til at turbiana er identisk med verdicchio.

Modner sent, vanligvis i oktober, og har derfor ikke det bakte fruktpreget mange viner får i Puglia, da druene høstes når det er på det varmeste.

På Madeira er det den mest dyrkede av de fire edle madeiradruene. Gir som regel halvtørre sterkviner med høy syre (søtere enn Sercial, men tørrere enn Bual og Malvasia) som kan lagres i evigheter.

Verdelho som sterkvin er veldig godt til retter med karamellisert og sødmefull aroma som løksuppe eller løkterte

De mest dyrkede druene er vermentino og pigato. Mye har vært sagt og skrevet om disse druenes slektskap eller ikke i de senere årene. DNA-prøver viser at druene, ampelografisk sett, er identiske. Likevel adskilles druene i lovverk og produksjon.

I Piemonte kalles druen favorita. Samme druetype kan vise tydelige variasjoner mellom det vi kaller ulike kloner, så det er ikke rart om man tidligere trodde de var ulike druetyper. Samme druetype betyr at de har samme opphav/foreldre (ofte langt tilbake). Kloner er resultatet av mutasjoner (endringer) som skjer spontant og som kan føre til tydelige forskjeller.

Smaksmessig finnes det både likheter og forskjeller. Generelt gir pigato mer interessant og dypere vin. Druen er mest dyrket i Liguriaprovinsen, området fra Dolceacqua til Genova. Det kan være overraskende stor forskjell på pigato fra Dolceacqua og fra Albenga.

Pigato dyrket lenger vest er ofte slankere, syrligere og mer krevende, mens pigato dyrket øst i sonen er rikere og fetere i stilen. Førstnevnte har mer til felles med riesling, mens sistnevnte kan nærme seg viognier parfymert aroma og fet munnfølelse.

Vanligst å se som enklere, lettdrikkelige viner fra Languedoc-Roussillon. Gode viner kommer også fra Sør-Afrika, USA og Sør-Amerika.

Motstandsdyktig mot meldugg (downy og powdery mildew)

Kan gi gode viner, både tørre og søte, om den blir tatt seriøst i vinmarken og vinkjelleren. Druen er produktiv, blomstrer og modner sent, og får flott friskhet hvis utbyttet holdes nede. Gir viner med aromaer som kan minne om sitron, eple, mandel og blomst. De mer sofistikerte variantene er mer jordsmonnspregede og mineralske med aromaer av moden fersken og mandarin.

Welschriesling fra Østerike, hovedsakelig fra Burgenland og Styria, gir lette, slanke, tørre viner med god friskhet (den benyttes også i østerisk sekt).

Olaszrizling er Ungarns mest plantede grønne drue og dyrkes en rekke steder i Sentral-Europa. Forvirrende nok har druen ingen relasjon til riesling ei heller er den italiensk.

Noen forfattere har antydet en italiensk relasjon ved at den sammenlignes med den romerske druen greco (eks greco di tufo, Campania), men DNA-profilering avviser dette. Ungarerne forsøkte å rydde opp i misforståelsen for noen år siden og foreslo en navneendring – nemes, oris og mandula. Men det ble bare med ideen, og olaszrizling består.

I Ungarn blir den gjerne sett på som enkel husvin, ofte funnet i barer og restauranter som det billigste alternativet, og er ofte vinen som blir brukt i ungarernes spritz, fröccs, vin blandet med soda.

Xynomavro betyr "den svarte sure", og er den nest mest plantede blå druen i Hellas etter agiortiko. Best kjent som endruevin i Naoussa-området oppe i fjellene, her er klimaet kjølig sammenlignet med de varme turistplassene og vinene er nyanserte med kjølig fruktkarakter.

De siste årene har det blitt større fokus på kvalitet i viner laget på xynomavro og flere vinmakere har høstet internasjonal annerkjennelse blant vinpressen.