Fiano

For tiden pågår det et lite stilskifte. Tidligere ble fiano laget i en rik og fet vinstil. Nå ser vi fremveksten av slankere, syrligere og saltere utgaver.

Fianos tidlige historie

Fiano er én kandidat til utmerkelsen "Italias beste grønne drue". Man kan alltids diskutere hvor interessant en slik utmerkelse er, men det er uansett mange som støtter en slik vurdering.

Fiano er en av Italias eldste grønne druesorter. Det har vært hevdet at druen allerede nevnes hos Pliny den eldre og hos Columella i antikken, og da under navnet viti apiane, men det er lite trolig at den antakelsen er korrekt.

Den første historiske forekomsten av en drue kalt fiano finner vi på 1200-tallet. Kong Fredrik II, som hadde en rekke titler (konge av Sicilia, konge av Jerusalem, konge av Napoli, tysk keiser m.m), kjøpte under sitt opphold i Foggia (Puglia) vin basert på greco, fiano og grecisco for sitt og hoffets private konsum.

Det antas at druen kan ha sin opprinnelse i Lapio, en mindre by øst i Avellino, som ligger lokalisert ca 600 over havet. I 1661 nevnes en drue kalt apiano i et dokument og at den dyrkes i og rundt byen Lapio. Etter dette finnes det lite dokumentasjon om fiano.

Så sent som i 1970 var druen nærmest å regne som glemt i Campania. D’Agata skriver at på 1940-tallet var forekomsten av druen redusert til sporadiske enkeltvinstokker her og der i vinmarkene i Campania.

Frem fra glemselen

Det var Angelo og senere hans sønn Antonio Mastroberardino som hentet fiano frem fra glemselen. De brukte mye tid på å lete i vinmarkene i Campania etter glemte og ukjente druetyper og identifiserte tidlig fiano som særskilt interessant. Mastroberardino laget sin første fiano i 1945 og fortsatte å gjøre det i årene fremover, uten at druen fikk særlig større lokal utbredelse av den grunn.

Tidlig på 1970-tallet var fiano stadig nærmest ukjent i regionen. Først tidlig på 1980-tallet begynte interessen for fiano å røre på seg igjen, foranlediget av initiativ fra familien Mastroberardino, som på det tidspunktet produserte fiano (og også greco) i kommersiell målestokk. Siden det har interessen for druen skutt i været, og fra å være nærmest ukjent rundt 1970, blir fiano nå regnet som en av Italias mest anerkjente grønne druer.

Fiano i dag

Fra å være dyrket kun enkelte utvalgte steder i Campania, har fiano spredt seg til ulike deler av sørlige Italia i tillegg til USA og Australia. De beste utgavene finner vi i DOCG (2003) Fiano di Avellino. Her dyrkes druen i ca. 30 landsbyer rundt Avellino.

Det foretrukne jordsmonnet kan se ut til å være vulkanske jordsmonnstyper. D’Agata nevner tre stiler som knyttes til ulike voksesteder. Han ser ut til å ha preferanse for fiano fra Lapio og Montefalcone. Et annet sted hvor fiano trives godt er i Cilento DOC. Dette området ligger i innlandet sørøst for den gamle romerske storbyen Paestum i Campania. Cilentos vinlandskap er preget av åser opp mot 500 meters høyde med jordsmonn bestående av sandstein og flysch. Her har det vært dyrket vin lenge og det er et økende fokus på vin laget av fiano og aglianico de senere årene. De beste produsentene har vist at de kan utfordre toppvinene fra Avellino.

Fianos stil

Typisk for fiano er at druen kan få ulike uttrykk avhengig av voksested og produksjonsteknikker. Den er å finne i hele spekteret fra syrlige, friske og utpreget mineralske viner til dype, fruktintense og fete viner med betydelig intensitet og ekstrovert aromatikk. De beste utgavene er de førstnevnte, og det er denne typen fiano som hovedsakelig produseres i de beste områdene rundt Avellino og Cilento.