Les om vår spennende historie

Vinmonopolet ble opprettet for å sikre handel med vinlandene i Europa. Å begrense skadevirkningene av alkohol har likevel vært kjernen i Vinmonopolets virksomhet siden opprettelsen i 1922.

Høyt konsum på 1800-tallet

Historien om Vinmonopolet kan nesten trekkes tilbake til unionen med Danmark. Under dansketiden var det strenge restriksjoner knyttet til produksjon og salg av alkohol. Da unionen ble oppløst i 1814, ble alkoholavgiftene nedsatt og reglene for brennevinsproduksjon liberalisert. Dette, sammen med tekniske fremskritt i produksjonssektoren, var med på å øke brennevinsforbruket. Det toppet seg rundt 1830-1840. Da drakk hver voksen innbygger i gjennomsnitt om lag 13 liter ren alkohol i året i form av brennevin. Det var mest menn som drakk alkohol.

Arbeiderklassen i byene drakk brennevin og øl. Og de store drikkedagene var lørdag og mandag. På lørdager ble det utbetalt lønn og på mandager skulle man drikke for å herdes til en hard arbeidsuke – herav navnet blåmandag.

Overklassen og middelklassen spyttet heller ikke i glasset. De samlet seg gjerne i «selskabelige foreninger» der de sang og diskuterte.

Avholdsbevegelsen

Det økende misbruket styrket avholdsbevegelsen, der også arbeiderbevegelsen og kirkelige miljøer ble sentrale. I 1871 ble det aller første samlaget etablert. Samlaget var et kommunalt kontrollert brennevinsutsalg der overskuddet gikk til «allmennyttig arbeid».

I 1913 var salg av vin og brennevin kun tillatt i de største byene og noen få kommuner på Østlandet. I 1916 ble det forbud mot vin og brennevin. Dette var støttet av befolkningen, blant annet som følge at det var matmangel under 1. verdenskrig. Korn og poteter skulle brukes til matproduksjon. Da krigen var over var det folkeavstemning om hvorvidt brennevinsforbudet skulle opprettholdes. I 1919 gikk nordmennene til urnene og avholdsfolket vant med hele 61.6 prosent av stemmene.

Etableringen av Vinmonopolet 1922

Å opprettholde et forbud var imidlertid et dårlig handelspolitisk trekk. Norge var avhengig av å eksportere en rekke varer til land som Frankrike, Portugal og Spania. Disse landene truet med handelsboikott dersom Norge innførte restriksjoner på alkoholsalget. Spesielt var Portugal og Spania viktige markeder for norsk klippfisk. Det var også viktig for å kunne opprettholde gode handelsavtaler i forbindelse med skipsfart, maskinindustri og treforedling.

Etter harde forhandlinger med Frankrike ble man enige om en løsning der nordmenn kunne bestille vin direkte fra et sentralt monopol. 30. november 1922 opprettes Vinmonopolet. Formålet var altså å sikre at flest mulig skulle få tilgang på vin, ikke for å legge restriksjoner på salget, slik mange tror.

Brennevinsforbudet oppheves i 1926

Utover 1920-tallet økte problemene med smuglersprit, hjemmebrenning og finurlige måter å omgå brennevinsforbudet på. For eksempel kunne man få en halvflaske Cognac som hostemedisin på resept. Forbudet hadde utspilt sin rolle.

I 1926 går nordmenn igjen til urnene, og flertallet stemmer for legalt salg av brennevin. Forbudstiden over, og Vinmonopolet begynner å selge brennevin året etter. Det skulle imidlertid være restriksjoner på hvem som fikk kjøpe brennevin. Salg skulle ikke forekomme til personer under 21 år, berusede eller alkoholmisbrukere. I 1930 opprettet man et system med svartelister. Visse personer ble altså svartelistet og fikk ikke kjøpe brennevin. Dette systemet ble opprettholdt helt frem til midten av 70-tallet.

2. verdenskrig: Køforbud og rasjonering

Vinmonopolet holdt stengt mellom 9. april og 10. juni 1940. Utover dette klarte Vinmonopolet å opprettholde driften noenlunde stabil gjennom krigsårene. Et enormt produksjonsanlegg på Hasle var ferdigstilt på begynnelsen av 1930-tallet, og dette anlegget bidro til at Vinmonopolet kunne produsere og dermed holde åpent gjennom krigen.

For å forhindre tomme lagre, innførte Vinmonopolet rasjonering. Det var også forbud mot polkø i perioder. Stilte man seg i kø før Polet åpnet om morgenen, fikk man bot og mistet rasjoneringskortet en periode. Folk gikk derfor gjerne «tilfeldig» forbi rett før åpning halv åtte om morgenen, for å løpe til inngangen da Polet åpnet.

Les også Polkøens historie

Importen fra Europa var begrenset gjennom krigen. For å løse blant annet mangelen på cognac og whisky, begynte Vinmonopolet å blande inn norsk, hjemmeprodusert potetbrennevin i disse varene og selge de som «forskåret brennevin». I 1941 kom plankespriten, der man fremstilte brennevin fra avfallsstoffer fra celluloseindustrien. Dette berget Vinmonopolet gjennom krigen, da korn og poteter skulle gå til mat.

1950- og 60-tallet: Nøysomhet og gradvis modernisering

Da freden kom 1945, opplevde man en eksplosiv økning i alkoholkonsumet. Utover 1950-tallet var imidlertid alkoholkonsumet stabilt og relativt moderat. Det var nøysomhet og gjenoppbygging av landet. På Vinmonopolet var det gradvis modernisering av butikkene. De skulle bli større, lysere og med forbedret logistikk og køsystem.

Det var relativt få Vinmonopol rundt omkring i Norge, blant annet var det ingen pol i tidligere Akershus og områder som Lillestrøm, Jessheim, Asker eller Bærum. Det var heller ikke mulig å få kjøpt brennevin mellom Larvik og Kristiansand eller i Møre og Romsdal fylke. Totalt hadde Vinmonopolet 46 butikker på landbasis rundt 1955.

Avholdssaken ble revitalisert utover etterkrigstiden. Blant annet økte avgiftene, det var strenge åpningstider og svartelistene ble opprettholdt. Det var også begrenset antall nye butikker og de som fantes skulle gjerne ligge litt bortgjemt med en anonym fasade.

1970-tallet: Økt motstand mot Vinmonopolet

Alkoholpolitikken og Vinmonopolet hadde i liten grad vært gjenstand for modernisering, og på 1970-tallet øker misnøyen med Vinmonopolet. Vinmonopolet hadde, i tillegg til salg, import og produksjon av vin og brennevin, også ansvar for å kontrollere skjenking av brennevin.

Vinmonopolets kontrollører reiste rundt på restauranter og barer for å sjekke at de tok riktig pris og serverte riktig mengde brennevin. Utelivet vokste på 1970-tallet og samfunnet ble gradvis mer liberalisert med tanke på salg og servering av alkohol. Vinmonopolet ble sett på som en bremsekloss i liberaliseringen av alkoholpolitikken.

Velstanden og utdanningsnivået i befolkningen økte, kulturlivet blomstret og nordmenn begynte så smått å bli noe mer kultiverte med tanke på mat og drikke. Vi var likevel langt unna europeisk drikkemønster og det totale alkoholkonsumet økte i takt med velstanden.

I 1975 kom alkoholreklameforbudet. Dette betyr at aktører som er knyttet til salg av alkohol ikke kan reklamere for produktene sine. Dette eksisterer den dag i dag.

1980-tallet: Streiker og modernisering

Mellom 1978 og 1986 var det hele fire polstreiker som følge av indre konflikter, og Vinmonopolet var stengt eller hadde mangel på varer i lange perioder. Streikene åpnet opp for spritsmugling i et større omfang og ble grobunn for illegal virksomhet. Helt frem til 2002, da et titalls personer døde etter å ha drukket smuglersprit, var dette et alvorlig samfunnsproblem.

Misnøyen med Vinmonopolet økte utover 1980-tallet, i takt med liberaliseringsbølgen i det norske samfunnet. En ny administrerende direktør, Einar Joyce, introduserte en ny, mer markedsorientert drift. Posen - den anonyme grå, såkalte fjoseposen - hadde vært mye kritisert. Nå ble den burgunderrød med Polets logo i gull. Man fikk en markedsplan med produkter rettet mot det nordmenn faktisk etterspurte og den massive prislisten fikk et mer moderne utseende med farger, bilder og informasjon om drikke til mat. Man åpnet en stor, flott butikk i Klingeberggaten i Oslo med diskospeil i taket, sofaer der kundene kunne sitte mens de ventet i kø og viner utstilt i glassmontre. Fremdeles var det handel over disk og ingen selvbetjening slik vi kjenner i dag.

1990-tallet: Vinmonopolet blir delt

En ny direktør i 1992, Kjell Frøyslid, skulle få store utfordringer i fanget: Salgsnedgang som følge av lavkonjunktur og resesjon etter 80-tallets jappetid, økende grensehandel og ikke minst var det stor usikkerhet rundt hvorvidt Vinmonopolet kunne opprettholdes under EØS-avtalen. Vinmonopolet var en sentral del av de politiske og juridiske forhandlingene med EU om EØS-avtalen. På denne tiden besto Vinmonopolet i realiteten av fem monopoler: Produksjon, eksport, import, distribusjon og salg. I 1994 konkluderte ESA at et monopol på eksport og import ikke hadde en effekt på folkehelsen eller alkoholkonsumet i Norge, og derfor ikke var viktig for hovedmålet med et alkoholmonopol. Videre ble det konkludert at produksjon og salg ikke kunne tilhøre samme monopolbedrift.

Produksjonsdelen blir Arcus, mens salget med butikkene blir i Vinmonopolet. Det åpnes opp for at private aktører kan starte med import av alkoholholdig drikke for salg gjennom Vinmonopolet. I dag leverer mer enn 500 små og store importbedrifter vin og brennevin til Vinmonopolet.

Det nye Vinmonopolet gjør viktige endringer i innkjøpsordningen, avgiftssystemet og produktutvalgene for å tilpasse seg EU, og dette danner grunnlaget for mye av det Vinmonopolet vi kjenner i dag.

Vinmonopolet moderniseres

Mot slutten av 1990-tallet økte den folkelige og politiske motstanden mot Vinmonopolet og stadig flere ytret seg om avvikling av Vinmonopolet og alkoholsalg i dagligvarebutikker. Mye av årsaken til misnøyen var at det var få butikker og mange måtte reise langt for å handle. I 1996 hadde Vinmonopolet totalt 114 butikker, mot cirka 340 i dag. Driften virket også utdatert og gammeldags med handel over disk, lange køer - ofte i timesvis, korte åpningstider og relativt dårlig vareutvalg. Nordmenn begynte også å reise mer, og salget på taxfree og grensehandelen økte. Det var behov for en modernisering av Polet, og det ble satt i gang en omstilling ledet av daværende adm. direktør Knut Grøholt. Vinmonopolets styre ga i 1996 innspill til Regjeringen om at man ønsket flere butikker, utvidede åpningstider og forsøk med selvbetjening. Man fikk åpne 50 nye butikker i løpet av fem år og fikk noe lengre åpningstider, men Regjeringen satte foten ned for selvbetjente butikker.

Prøveordning med selvbetjening

I 1998 ga Regjeringen endelig tilslutning til en prøveordning med selvbetjening. Misnøyen med Polet i befolkningen var fremdeles betydelig. To ti år med liberalisering av det norske samfunnet, samt økende reising og opplevelse av vin i butikk i utlandet, gjorde at 8 av 10 ville ha vin i butikk i 1998. Det var også omfattende utfordringer med spritsmugling og Vinmonopolet omsatte under halvparten av det norske brennevinskonsumet. Noe måtte gjøres for å unngå nedleggelse av Vinmonopolet.

Forsøksordningen med selvbetjening skulle gjennomføres i 14 pol og evalueres etter to år for å sikre at den ikke medførte betydelig økning i alkoholkonsumet og at den bidro til økt legitimitet for Vinmonopolet. Prøveordningen var vellykket, og Vinmonopolet satte i gang en historisk prosess med å bygge om alle butikkene i selvbetjening parallelt med en ambisiøs utvidelse av antall butikker. Dette, sammen med økt fokus på kundeservice og kompetanse de siste to ti-årene, har ført til at Vinmonopolet i dag står svært støtt i befolkningen.