1946-1970: Forskåret brennevin og gryende vinkultur

Gjennom en serie i fire deler tar Tom Tyrihjell og Anders Stueland et tilbakeblikk på utviklingen av Vinmonopolets vareutvalg fra etableringen i 1922 til i dag. Dette er del 2. 

Forskåret brennevin og gryende vinkultur

I etterkrigstiden gikk brennevinssalget gradvis nedover, og svakvin begynte å bli en drikk også for andre enn borgerskapet. 

Brennevin var likevel den vanligste drikken for de fleste polkunder i 50-årene. Da rasjoneringen av brennevin forsvant i 1945, ble den erstattet med avgifter som skulle bremse salg og forbruk, samtidig som det var et bidrag av budsjettmessige hensyn, ifølge Finansdepartementet. Da sukkerrasjoneringen forsvant i 1952, var det en reell frykt for at hjemmebrenten ville vinne siden tilgangen på sukker ble bedre. Men regjeringen ville ikke justere avgiftene. Vinmonopolet tok derfor saken i egne hender og kuttet avansen for noen utvalgte norske brennevin, slik at de som også var dårligere stilt, hadde råd til å handle på Polet.

Men pris var ikke den eneste veien. Med kvalitet skulle flere kunder oppdage gleden med dannet nytelse i stedet for fyll. Tollen på importert brennevin, som konjakk og whisky, ble satt ned. Vinmonopolet lanserte også flere varianter av såkalt forskåret brennevin, som var en blanding av importert brennevin og norsk sprit.

I 1953 ble boken Vin og brennevin, skrevet av Vinmonopolets innkjøpsdirektør Haakon Svensson, gitt ut. Det var den første norske boken som tok for seg valg og servering av vin, sterkvin og brennevin. Han la spesielt stor vekt på mat og drikke i kombinasjon. I Vinmonopolet hadde det vokst fram en tanke om at veiledning og råd kunne vri salget over fra brennevin til vin. Prislistene hadde fremdeles mye bordeaux, men i løpet av 60-årene skulle det dukke opp mange rimeligere viner fra andre land og områder, og den største suksessen var en blanding.

Bildet øverst i saken: 1950- og -60-årene var en tid for gjenreising og velstandsøkning i Norge. Polkundene var stort sett menn med hatt og frakk. Plastposer hadde ennå ikke inntatt butikkene, og ekspeditøren på Polet pakket inn hver enkelt flaske i papphylse og gråpapir. Bildet er fra Storgata 33 i Oslo i 1953.

1949: Rødvin fra Algerie 

Helt ut i 60-årene lå Algerie på andreplass i Vinmonopolets lister over antall rødviner. Riktignok lå de langt bak Frankrike, men i 1949 var det fem typer rødvin fra Algerie og bare én fra Italia. Vinene fra Algerie var mørke og fyldige, basert på sørfranske druetyper som Carignan og Cinsault. Algerie ble kolonialisert av Frankrike i 1830.

60 år senere ødela vinlusen Phylloxera mange av de franske vinmarkene, men ikke franskmennenes tørst etter vin. Løsningen ble en voldsom import av algerisk vin, som ofte ble blandet inn i sørfransk rødvin. Da engelske vinimportører begynte å selge algerisk vin som fransk, skapte det store protester blant de franske vinbøndene, som presset på for å få på plass vinlover som beskyttet fransk vin og franske vinområder. De franske appellasjonene var delvis et resultat av dette. I 1960 eksporterte Algerie dobbelt så mye vin som Frankrike, Italia og Spania til sammen. Etter frigjøringen fra det franske kolonistyret i 1962 falt store deler av det franske markedet bort.

1950: Kurvflasken som ble lysestake

Italia er i dag en av de virkelig store vinlandene i verden, også i Vinmonopolets vareutvalg, først og fremst med sine rødviner og musserende viner. Men det var først i 80-årene at italiensk vin begynte å markere sin posisjon. I de første tiårene etter Vinmonopolets opprettelse i 1922 var Italia stort sett kun representert med vermut og aperitiff.

Først i 1950 fikk italiensk rødvin sin egen plass i Polets lister. Det var bare snakk om to viner, og begge kom fra Chianti i Toscana. Flaskene kom med en bastkurv som dekket den nederste delen, og gikk under navnet fiasco. Den hadde lenge vært populær i Italia og på mange tavernaer og familiebord rundt om i verden. De billige bordvinene ble populære også i Norge, og de ble gjenbrukt som lysestake i kjellerstuer og på mang en studenthybel.

Så hvorfor en fiasco? Det er lettere for en glassblåser å lage en rund enn en flat bunn. Men det funker ikke så bra for en vinflaske. Så da glassblåserne ikke klarte å blåse en stødig bunn, var flasken en fiasko. Men i stedet for å kaste disse flaskene fant et smart hode på at de kunne settes oppi noe annet som hadde flat bunn – for eksempel en liten kurv av bast.

På begynnelsen av 1900-tallet sysselsatte fiascoene over 1 000 glassblåsere og 30 000 kurvflettere. Fra 1950-årene ble framstillingen av flaskene og kurvene automatisert. Denne «feilproduksjonen» fikk faktisk også plass i et regulativ, da den i 1965 inngikk i vinlovverket for Toscana. Kurvene var ikke lenger forbeholdt de billigste bordvinene; også viner høyere opp i kvalitetshierarkiet fikk slike.

Fiascoene ble ensbetydende med rødvin fra Toscana – billig vin til studenter og hvermansen. Men for Toscana – med voksende ambisjoner om å være en region for kvalitetsvin – ble flettekurven til sist en hemsko. Den ble et symbol på billigvin, og i midten av 1970-årene bestemte vinprodusentene i Chianti at fiascoen måtte fases ut.

På bildet: Kvinner i Toscana flettet bast på fiasco-flaskene. Dette bildet er tatt omkring 1950. Ikke lenge etter ble framstillingen av flasker og kurver overtatt av maskiner.

6-kronersen blir født

Den ikoniske «Rødvin-rødvin» eller «6-kroners rødvin» dukket opp med fast listeføring fra 1950. Den ble en enorm suksess, og i midten av 50-årene omsatte den for like mye som alle de 111 bordeauxvinene i Vinmonopolets lister til sammen. Ledelsen hadde likevel et ambivalent forhold til storselgeren. De hadde nok ønsket at det ble solgt vin av bedre kvalitet, og mistenkte at vinen tjente som et billig sterkvinsalternativ og en fylledrikk når folk tilsatte sprit og sukker. I 60-årene ble den likevel et satsingsområde og et virkemiddel for å vri forbruket over til svakvin fra sterkere saker. Det er noe av grunnen til at prisen lå fast i hele 18 år! Vinen hadde fått en symbolsk funksjon, og det satt langt inne å sette opp prisen i 1968. Vinen var lenge stort sett en blanding av fransk rødvin, men dette ble etter hvert for dyrt, og vinen ble da kjøpt inn fra Spania. Den fruktige og bløte 6-kronersen nådde toppen i 1981. Da sto den for bortimot 30 prosent av salget av svakvin med nesten fire millioner liter. Produksjonen stoppet i 2014.

På bildet: Polets egen rødvin hadde mange kallenavn: Vanlig rødvin, Château Hasle, Rødvin-rødvin, Hest og kjerre, og Sekskroners. Rødvin fikk fast listeføring i 1950 med etiketten til venstre. Fra midten av 1950-årene og helt til 2010 ble vinen solgt med den ikoniske etiketten til høyre, designet av tegner og grafiker Fredrik Matheson (1908–1999).

1952: Liebfraumilch – fra tvilsom berømmelse til topp kvalitet

Tysk vin, som hadde vært en sentral del av hvitvinsutvalget fram til 1945, forsvant helt ut av listene i årene etter krigen. Restlageret ble blandet sammen og solgt som «Hvit Bordvin» til 4 kroner. I 1952 var tysk vin tilbake med hele 60 hvitviner. Fem av dem var av typen liebfraumilch, en av Tysklands mer ettertraktede viner i over 100 år.

Det overrasker nok mange. Liebfraumilch var en av de første vinene mange av oss ble kjent med, en fruktig, søtlig, rimelig vin som var lett å like. Men så kom det en bølge av tørr, tysk riesling skyllende over landet som gjorde sinn og gane oppmerksom på andre kvaliteter i tysk hvitvin.

Liebfraumilch ble opprinnelig laget så tidlig som på 1500-tallet. Utenfor byen Worms i Rheinhessen lå Vår frues kirke (Liebfrauenkirche). For pilegrimer på vei til blant annet Santiago de Compostela var kirken et sted for ly. Her kunne de med egne øyne se kirkens berømte Madonna-statue. Munkene på stedet laget vin av druene som vokste i skyggen av kirketårnet, og serverte den til pilegrimene.

På midten av 1800-tallet var liebfraumilch å finne på vinkartet i mange av verdens beste restauranter. Den opprinnelige liebfraumilchen var fra selve vinmarken bak kirken i Worms. Men på 1800-tallet var det ikke et lovverk som beskyttet bestemte vinmarksnavn og definerte deres plass i et kvalitetshierarki. Da vinen vokste i popularitet, ble den bokstavelig talt en ubeskyttet merkevare. Den tyske vinloven bøtet heller ikke på dette. Liebfraumilch ble definert som en regionsvin framfor en vinmarksvin og kunne komme fra hvor som helst i Pfalz, Rheinhessen, Rheingau og Nahe. Den opprinnelige vinmarken bak kirken i Worms, som er på litt over 14 hektar, eies i dag av fem produsenter og har fått eget navn: Liebfrauenstift-Kirchenstück. 3,8 hektar av den er klassifisert som grosses gewächs (GG) av VDP.Rheinhessen. Dermed er den originale liebfraumilch tilbake på toppen i kvalitetshierarkiet.

1956: Stor skepsis til vin på tank

Vinmonopolet solgte både slottstappet vin og vin de tappet selv på Hasle. Fram til 50-årene ankom vin til tapping på fat av tre i ulike størrelser. Det var arbeids- og tidkrevende å håndtere disse fatene. 7. april 1956 markerte derfor starten på en ny og mer effektiv tid: Da svingte den første tankbilen med vin inn porten.

Mange av Vinmonopolets vineksperter var skeptiske til den nye måten å transportere vin på. De mente at slike tanker var for kjemikalier og teknisk sprit, mens vin hørte hjemme på fat. Lettelsen var derfor stor da tanken ble åpnet og trente neser kunne konstatere at det luktet friskt av vinen. Hele 18 000 liter ble pumpet fra tank til anlegg på under fire timer. Svenskene og Systembolaget hadde på sin side allerede skaffet seg egen tankbåt som fraktet hjem vin og brennevin.

På bildet: «Herlig duft»: Lagersjef Sem tok nysgjerrig imot den aller første tankvognen med vin 7. april 1956. Han kunne straks konstatere at det slo en «herlig duft opp av topplokket», og at vinen ikke hadde tatt skade av tanktransporten.

1960 Forskåret brennevin

Druebrennevin og whisky var langt dyrere enn vår hjemlige potetsprit og til nød plankesprit. For å dekke etterspørselen var løsningen å blande ut med billig norsk potetsprit til det man kalte akseptabel kvalitet.

Produktene ble blandet og tappet på Vinmonopolets anlegg på Hasle. På etikettene og i prislistene ble de merket som forskåret brennevin.

I de første tiårene etter krigen var det mangel på mange råvarer, og salget av forskåret brennevin var derfor høyt. I 1960 var en tredjedel av brennevinet forskåret. Brandy Special var et av disse merkene av forskåret brennevin som skulle gi brennvinskunden en smak av det fornemme ildvannet fra sørligere strøk til en overkommelig pris. Brandy Special ble lansert i 1927 og forsvant i 1943 for så å bli relansert i 1947. Det var et forskåret brennevin helt fram til 1992 da det til slutt ble et rent druebrennevin. I 2019 ble produksjonen avsluttet.

På bildet: I de første tiårene etter krigen var det mangel på mange råvarer. Vinmonopolet lanserte flere varianter av såkalt forskåret brennevin, som var en blanding av importert brennevin og norsk sprit. Bildet viser maskintapperiet på Hasle i 1951.

1969: De første alkoholfrie festdrikkene

Vinmonopolet er pålagt å ha et utvalg av alkoholfri festdrikke, som det heter. I dag er produktene populære og godt likt, og det er mye å velge mellom.

Vinmonopolet ble meddelt rett til innførsel, engrossalg og detaljsalg av alkoholfrie festdrikker ved kongelig resolusjon av 14. november 1969. Salget kom i gang i desember, og i løpet av måneden ble det solgt 3 709 liter. Staten ville begrense det totale forbruket av alkohol. Å styrke tilbudet av alkoholfrie alternativer (under 0,7 %) var et av flere tiltak.

I begrepet alkoholfri festdrikke ligger det en føring som sier at disse produktene ikke skal være vann og brus, men noe med litt «schwung» over seg. I 1970 ble det lansert fem produkter: to rødviner, to hvitviner, to musserende og en aperitiff.

Målet er å beholde mest mulig smak når man fjerner alkoholen. Det at produktet har vært gjennom en gjæring, gir andre og flere aromaer og smaker enn det som er å finne i bare druesaft. I dag er det flere metoder for å oppnå dette. For 50 år siden var det vakuumdestillasjon som gjaldt, en metode som først ble tatt i bruk av tyskeren Carl Jung i 1907 for å lage verdens første alkoholfrie vin.

Under vakuumdestillasjon trekkes alkoholen ut av vinen ved en temperatur på under 30 grader. Lavt trykk gjør at kokepunktet senkes betraktelig. Fordelen med en så lav temperatur er at vinens aroma og den fine fruktigheten ikke blir kokt og forringet.

Artikkelen ble først publisert i Vinbladet 2022-2