1922-1945: Da norsk rabarbra truet fransk vin

Gjennom en serie i fire deler tar Tom Tyrihjell og Anders Stueland et tilbakeblikk på utviklingen av Vinmonopolets vareutvalg fra etableringen i 1922 til i dag. Dette er del 1. 

Private vinhandlere

Ved etableringen i 1922 overtok Vinmonopolet både lager, butikker og ansatte fra private vinhandlere i de største byene. P. A. Larsen og H. Poulsen var de største vinhandlerne i hovedstaden, og Vinmonopolets hovedkontor ble lagt til deres gamle lokaler i Rådhusgaten 4 og 6.

Bildet under er fra vinhandler H. Poulsen & Co ca. 1920.

Da norsk rabarbra truet fransk vin

Paradoksalt nok ble sterkvinsforbudet 1914–1923 og brennevinsforbudet 1914–1927 i Norge opphevet ikke mange årene etter at Vinmonopolet ble opprettet i 1922. Norsk utenriks- og handelspolitikk trumfet avholdsbevegelsen og alkoholpolitikken. Det var spesielt Portugal, Spania og Frankrike som øvet press på den norske regjeringen. Norge trengte markeder for å omsette all klippfisken, selge kunstgjødsel fra Norsk Hydro og kreditt til å utvikle norsk industri. Resultatet ble voldsomme oppkjøp av sterkvin, spesielt portvin, og fransk vin og brennevin.

På begynnelsen av 1920-tallet var sterkvin den varegruppen som solgte best, med nærmere åtte millioner solgte liter i året. I 1929 utgjorde sterkvinen hele 80 prosent av vinkonsumet i Norge. Sterkvin var også det folk flest kalte «skikkelig vin». Annen vin ble oppfattet som tynn og med lite smak. Ellers gikk det mest i øl, og spesielt brennevin. Under forbudstiden ble mye sterkdrikke skrevet ut på resept og sto til og med oppført som sykevin i prislisten.

De politiske innkjøpene fortsatte, og på 30-tallet inngikk Vinmonopolet en handelsavtale med portugiserne om å ta inn 400 000 liter mer portvin enn det som ble konsumert her i landet. Dette var også i vinimportørenes interesse. De hadde sett et synkende salg av utenlandsk vin til fordel for norsk fruktvin. Polets tanke var at portvinene nok skulle ta markedsandeler fra denne økende produksjonen av norsk fruktvin. Litt ekstra drahjelp fikk de av reduserte priser, mens den norske fruktvinen ble satt opp i pris.

Perioden 1932–1940: Norske bær til all slags vin

I 1932 ble den norske fruktvinen heftig debattert på den internasjonale vinkon - feransen i Paris. Vin lages av druer, ikke alle mulige frukter og bær, var fransk - mennenes klare beskjed. I Norge hadde nemlig fruktvinene fått et veldig opp - sving og truet de franske vinenes mar - kedsandeler. Salget av fruktvin hadde steget voldsomt fra 1922, og den nådde sin salgstopp i 1940 med 500 000 liter i året. Fruktvinene var godt likt blant folk flest, og avisene hyllet dette tilskuddet til selvforsyningen og nasjonaløkonomien.

Det var ingen grenser for de norske frukter og bærs potensial. En brukbar burgunder kunne framstilles av norske blåbær, og den norske champagnen laget av stikkelsbær var så god som noen. Rips blandet med solbær kunne gi en vin av portvinstypen osv. Rødvin kun - ne lages av uskrelt rabarbra, og hvitvin av de skrellede. Grimstad gartneri, som sto bak merket Fuhr, hadde et produk - sjonsanlegg og folk som hadde lært seg «vinfaget» i Tyskland og Frankrike. Men franskmennene vant. Avgiften på norsk fruktvin ble økt, mens den ble senket på franske viner, champagne, likører og cognac.

Salget av fruktvin steg voldsomt fra 1922 til den nådde sin salgstopp i 1940 med 500 000 liter i året. Fruktvinene var godt likt blant folk flest, og avisene hyllet dette tilskuddet til selvforsyningen og nasjonaløkonomien. Skulle man først drikke alkohol, var det vel bedre å drikke norsk vin av norske bær.

På plakaten i bildet under, står det "Her selges ogsaa norske frugt-vine".

1935: Verdens beste utvalg av rød bordeaux

Det var ikke bare handelspolitikk som var førende for Vinmonopolets portefølje de første tiårene av selskapets historie. Både Vinmonopolet og handelsborgerskapet var opptatt av å gi det norske folk kvalitetsvin fra de klassiske vinnasjonene. Dette gjenspeiles i det store utvalget av fransk vin fra Champagne, Bordeaux og Bourgogne, og tysk hvitvin.

I 1935 førte Vinmonopolet hele 145 merker rød bordeaux til tross for at det var svært liten etterspørsel etter disse produktene. Vinmonopolet hadde overtatt de store private vinhandlernes porteføljer og der var det mye europeisk kvalitetsvin, ikke minst bordeaux. Polet kjøpte også inn mye bordeaux selv om de allerede hadde mye på lager. Innkjøpene ble nemlig mest av alt gjort for å vise franskmennene at Polet igjen var i markedet selv om det var blitt opprettet et «avholds»-monopol i 1922.

Vinmonopolet ønsket også å oppdra det norske folk og fremme den kontinentale vin- og brennevinskulturen i landet.

Fra 1941: Plankesprit

I 1935 diskuterte Stortinget behovet for å gjenoppta produksjon av sulfittsprit for å sikre tilgang til teknisk sprit uten å måtte bruke verdifulle råvarer som potet og korn. Sulfittsprit ble kalt «plankesprit» på folkemunne fordi råvaren var trevirke. Rester fra celluloseindustrien ble satt til gjæring før satsen ble destillert. Nakkeskudd var et annet og mer kraftfullt navn som signaliserte at rusen var minst like potent som den fra annet brennevin.

Etter forhandlinger med norsk celluloseindustri ble det inngått en kontrakt mellom Vinmonopolet og Borregaard i Sarpsborg. Produksjonen startet våren 1938 og var i full drift da krigen brøt ut. I utgangspunktet skulle sulfittspriten kun brukes som teknisk sprit, men i 1941 ble det åpnet for bruk av rektifisert, det vil si renset, sulfittsprit som drikkebrennevin. Under krigen ble det knagert, og i 1944 ble alt drikkebrennevinet i Norge laget av sulfittsprit. Samme år ble det også brukt store mengder sulfittsprit som drivstoff. Både traktorer, lastebiler og folk satte til livs brennevin laget av plank og flis.

Etter krigen ble produksjonen av potetsprit forsiktig satt i gang med periodevise opphold på grunn av matmangel. Vinmonopolet fortsatte å bruke sulfittsprit til langt ut på 50-tallet. Plankesprit er noe helt annet enn den livsfarlige trespriten som inneholdt metanol.

Mellomkrigstiden: Genever var populær dram

Genever er et brennevin smaksatt med einerbær i tillegg til andre krydder, urter og fruktskall. Genever likner på gin, men har lengre historie. Opprinnelsen skal henge sammen med at folk trodde einerbær hadde en effekt mot pest og andre plagsomme sykdommer. Det blir ikke helt feil å kalle genever storebroren til gin, som jo også er et brennevin med einer.

Genever ble drukket bar som dram, enten alene eller til øl. I mellomkrigstiden var det mye mer genever i listene til Vinmonopolet enn gin. Nå er genever nesten utradert, mens gin har fått et voldsomt oppsving. Hva skjedde?

Bruken av brennevin endret seg etter andre verdenskrig. De brune brennevinene som konjakk, brandy og whisky ble regnet som finere og mer kultiverte brennevin, mens drammen, enten den var en akevitt eller genever, var knyttet til fyll og forfall. Til gjengjeld kom etter hvert James Bond på kino og cocktails på restaurantene. Her fant gin sin plass og ble uvurderlig i trendy uteliv. Gin var på svette fester under discokuler, mens geneveren sto igjen utenfor i et mørkt smug.

Vinmonopolet produserte egen genever og gin. I produksjonsanlegget på Hasle ble krydder, urter og fruktskall til brennevinsproduksjon oppbevart i et eget krydderrom. Bildet under er fra 1982.

Fra 8. mai 1945: Etter krigen

I tiden etter krigen var det fremdeles rasjonering av mange viktige matvarer, som mel og brød. Det norske forsynings- og gjenreisningsprogrammet i London mente at poteten var redningsplanken for nordmenn siden importen av mat var liten. Norge måtte derfor produsere sitt eget brennevin av rester fra celluloseindustrien.

De billigste røde og hvite vinene var vin overtatt fra tyskerne som under krigen hadde egne tapninger og etiketter. Etter krigen ble vinene blandet og tappet på nytt med egne etiketter, men det gikk klart fram at det var vin fra den tidligere okkupasjonsmaktens lagre.

Etterkrigstiden bar preg av seiersrus og feststemning. I 1946 topper champagne listen og står for hele 53,4 prosent av salget på Vinmonopolet. Tyske viner forsvinner naturlig nok helt ut av salgstallene.

Perioden 1922–1947: Punsj var trendy selskapsdrikk

Punsj er en blanding av brennevin, sukker og krydder. Allerede på 1800-tallet kom punsjen til Norge og ble raskt en trendy drikk i selskapslivet. Man kunne selvfølgelig blande sin egen punsj, men flere destillerier i Norge startet produksjon av egne punsjmerker som stadig hentet hjem medaljer fra internasjonale utstillinger. Punsj var et etablert produkt før Vinmonopolet ble opprettet i 1922.

I mellomkrigstiden var punsj en naturlig del av finere selskap og middager. Da ble den servert kald til kaffen eller etter middagen.

I alt syv merker ble markedsført i perioden 1927–91. To av disse ble utviklet av Vinmonopolet selv.

Vinmonopolets eget merke, Rumpunsch, ble lansert så sent som i 1947. Den skulle også holde seg lengst i listene før den som siste punsj forsvant for godt i 1991.

Artikkelen ble først publisert i Vinbladet 2022-1.