Hvor: Nordvest i Italia. Grenser til Piemonte i nord, Provence i vest, Toscana og Emilia-Romagna i øst
Vinmarksareal: 1900 hektar
Produksjon: 72 700 hektoliter
Appelasjoner: DOCG (0), DOC (8), IGT (4)
Viktigste druer: Vermentino (27 %), pigato (15 %) og rossese (12%).
Mest kjent for: Turisme, Genova og piktoreske landsbyer som Portofino og Cinque Terre
Liguria utgjør kyststripen langs nordvest-Italia fra grensen til Frankrike og østover til Toscana. Denne stripen med land er omkranset av fjellkjedene Appenninene i øst og de Liguriske Alpene i vest. Beveger man seg innover i landet, forflytter man seg raskt oppover i høyden.
Langs kysten er klimaet mildt, beskyttet mot vinder fra nord. Men kun få kilometer inn fra kysten blir klimaet mer kontinentalt. Vinmarkene er stort sett bratte og arbeidskrevende. Vin produseres i hele regionen, men den totale produksjonen er liten, ca 2/3 er hvitvin.
Hoveddruene for hvitvin er vermentino, pigato, bosco og albarola. De to sistnevnte er først og fremt knyttet til Cinque Terre DOC, hvor de sammen med mindre deler vermentino utgjør blandingen som gir både tørre og søte utgaver. Totalt ca 70 hektar med vinmark finnes i området. Årlig produksjon er på rundt 100 000 liter og regionen er årlig besøkt av ca 5 millioner turister. Så å si all produksjon selges lokalt og produsentene er stort sett tømt for vin lenge før sommeren er over.
De mest interessante vinene fra Liguria lages vest for Genova, med unntak av Colli di Luni, helt vest i Liguria (og også over grensen til Toscana) hvor det produseres gode hvite viner av vermentino og også lette og interessante røde viner.
I motsatt ende av Colli di Luni ligger Dolceacqua, helt på grensen til Frankrike, produseres Ligurias mest interessante rødviner basert på rossesedruen.
Dolceacqua produseres langs kysten ved Ventimiglia, men avgjort mest interessant er vinen som kommer fra de to dalene som beveger seg parallelt innover herfra; Val Nervia, hvor vi finner landsbyene Camporosso og Dolceacqua og Val Verbone med landsbyene San Biagio della Cima, Soldano og Perinaldo.
Det er store forskjeller i de klimatiske forholdene mellom vinmarkene. Nær kysten er det et mildt middelhavsklima. Innover i dalene er det trangt og bratt og vinmarker som vender mot nord har et kjøligere og mer kontinentalt klima, der det er store forskjeller i høydemeter og eksponering.
I dette kompakte området er det stor variasjon i jordsmonn. Det meste består av en miks av en lys brunlig sand og leire-blanding og kalkstein. Jordsmonnet finnes i mange varianter. Øverst i Arcagna finner vi både røde og kritthvite kalksteinsformasjoner.
Dolceacqua er derfor et område der den enkelte vinmarkens lokalisering spiller en stor rolle og appellasjonen var den første i Italia med offisielle cru-vinmarker. Disse ble allerede definert i 1972, da Dolceacqua fikk sin DOC-status.
Det er 38 vinmarker som er definert og anerkjent som cru-vinmarker i Dolceacqua DOC. De kvalitativt beste er Arcagna (Dolceacqua), Luvaira (Camporosso, San Biagio della Cima, Soldano), Curli (Perinaldo), Posau (San Biagio della Cima), Pini (Soldano). Dolceacqua er en relativt lett vin. Rossese har tynt skall og gir en vin med lite tannin, og i de beste utgavene en dyp, floral og interessant vin.
Et annet interessant rødvinsområde er Granaccia di Quiliano. Til tross for stor oppmerksomhet tidligere har vin fra Quiliano i dag nesten forsvunnet. Det finnes kun 4-5 produsenter igjen og av disse er det kun én som fremstiller kommersielle kvanta vin.
Quiliano ligger noen kilometer inn i landet fra Savona, i dalen hvor de to fjellkjedene i Liguria møtes - Appenninene i øst og de Liguriske Alper i vest. Her anvendes en lokal variant av granaccia til rødvin og buzzetto til hvitvin. Den røde er mest interessant. Granaccia har vært dyrket i området i flere hundre år og det antas at druen kom fra Spania.
Granaccia di Quiliano oppfører seg imidlertid annerledes enn dagens garnacha i Spania, grenache i Frankrike og granaccia i Italia. Mange mener det er snakk om en egen druetype. Granaccia di Quiliano har lavere alkohol og høyere friskhet og et annet aromabilde enn dagens grenache. Quiliano har ikke noen egen appellasjon i dag og tappes stort sett som Colline Savonesi IGT.
Det problematiske og forvirrende er at det finnes mye granaccia i Liguria, men med unntak av i Quiliano, er den typen identisk med grenache og er brakt over grensen fra Frankrike i de siste hundre årene.
Hvitvin utgjør to tredjedeler av vinproduksjonen i Liguria. De mest dyrkede druene er vermentino og pigato. Mye har vært sagt og skrevet om disse druenes slektskap eller ikke i de senere årene. DNA-prøver viser at druene, ampelografisk sett, er identiske. Likevel adskilles druene i lovverk og produksjon.
I Piemonte kalles druen favorita. Samme druetype kan vise tydelige variasjoner mellom det vi kaller ulike kloner, så det er ikke rart om man tidligere trodde de var ulike druetyper. Samme druetype betyr at de har samme opphav/foreldre (ofte langt tilbake). Kloner er resultatet av mutasjoner (endringer) som skjer spontant og som kan føre til tydelige forskjeller.
Smaksmessig finnes det både likheter og forskjeller. Generelt gir pigato mer interessant og dypere vin. Druen er mest dyrket i området fra Dolceacqua til Genova. Det kan være overraskende stor forskjell på pigato fra Dolceacqua og fra Albenga.
Pigato dyrket lenger vest er ofte slankere, syrligere og mer krevende, mens pigato dyrket øst i sonen er rikere og fetere i stilen. Førstnevnte har mer til felles med riesling, mens sistnevnte kan nærme seg viognier parfymert aroma og fet munnfølelse.
Rossese er navnet på druetypen, og DOC Rossese di Dolceacqua er appellasjonen for den røde vinen. I virkelig god Rossese finner vi et svært fokusert og nyansert aromabilde med toppnoter av blomster og balsam, litt grønne urter sammen med en kjerne av røde bær, ofte med et fint streif av pepper.
Rossese er en drutype som stort sett bare dyrkes i Liguria, i Provence kalles den Tibouren, og brukes mye til rosévin.
