Internasjonal vinpresse har i mange år fremhevet Hellas som det neste store. Kanskje det neste Italia? Hellas har en langt mindre produksjon enn Italia. Dessuten er italienerne verdensmestere i markedsføring og har de et verdensomspennende nettverk av italienske restauranter til å promotere landets viner. Men Hellas kan stå på egne ben. De var en vinstormakt under Romerriket. Det var de som lærte italienerne å lage vin i sin tid.
Historie
Hellas' rike antikke litteratur vitner om hvilken betydning vin hadde i den tidlige europeiske kulturen. Vinproduksjon i Hellas går ca. 5000 år tilbake i tid. Landet er derfor blant verdens eldste vinproduserende land, men ikke det eldste. Vi kan derimot si at Hellas var det første landet som hadde et sofistikert konsum av vin.
I gresk litteratur skildres kvaliteten og egenskapene til viner fra bestemte geografiske steder i øyriket. Både Platon, Aristofanes og Hippokrates diskuterer vinens gleder og utfordringer i sine skrifter. Vin var en avgjørende bestanddel der menn møttes for å drikke og samtale, og i de langt mer utagerende og folkelige dionysosfestene.
Vinplanter var også en viktig del av den greske kultureksporten og kolonialiseringen av Sicilia og kystområdene i Sør-Italia. Sett i lys av denne stolte historien er det påfallende hvor lite fremtredende den greske vinnæringen har vært i moderne tid.
Verdens første appellasjonssystem
Fra gammelt av brukte grekerne amforakrukker til å sende vin ut fra landet. Formen på amforakrukkene gav informasjon om hvor vinen kom fra og opprinnelsessegl ble også brukt på krukkene. Man kan derfor si at Hellas hadde et slags appellasjonssystem allerede fra rundt år 1200 f.kr.! Fra 1970-tallet påbegynte landet arbeidet med sitt «moderne» appellasjonssystem.
Hellas i dag
Drøye 300 år under det muslimske, osmanske riket fram til frigjøringen i 1832 og vinlusen phylloxeras herjinger gjennom første halvdel av 1900-tallet tok nesten knekken på hele den rike vintradisjonen. Men bare nesten. For nå er det mye som tyder på at gresk vin vil få sin velfortjente renessanse.
Man snakker om to vinrenessanser for Hellas: Den ene var på 1980-tallet da landet ble medlem av EU og moderne teknologi for vinmaking ble tatt i bruk, som for eksempel temperaturkontrollerte ståltanker. Denne renessansen var mest beskrivende for vinifiksjon. Hellas sin andre renessanse er den vi er midt inne i nå med fokus på arbeid i vinmarken, selektering av kloner og økt fokus på Hellas sine stedegne druetyper (disse representerer 90 % av beplantet areale).
Klima og geografi
Hellas har kyst mot Middelhavet, og grenser til Albania, Makedonia og Bulgaria i nord, og tyrkia i øst. Hellas er det tredje mest fjellrike landet i europa. Litt enkelt sagt så kommer de beste røde vinene fra fastlandet og fjellområdene i nord, og de beste hvite fra øyene.
Det dyrkes vindruer i hele landet, og noen av områdene er blant de varmeste vinområdene i verden. Stadig flere av de greske vinprodusentene trekker oppover i fjellområdene for å få et kjøligere klima for druene.
Tilpasningsdyktige druer
Det er alikevel sjeldent vinene smaker av «varmt klima», selv med høye temperaturer er vinene saftige og friske. Med Hellas sine 300 stedegne druer er dette også et yndet land å se til for andre europeiske land i lys av global oppvarming og tilpasning av tørke- og varmeresistente druetyper. Fremover vil man blant annet se et økende antall greske druetyper i Provence som har åpnet for enkelte av disse.
Skogbrannaroma
Klimaendringene og den til tider eksreme varmen og tørken i Sør-Europa har resultert i flere store skogbranner i Hellas de siste årene. Skogbrann aroma i vin, eller smoke taint som det heter på engelsk, er vinmakerens store frykt i områder hvor skogbranner herjer.
Les mer om skogbrannaroma i vin
Viktigste områder på fastlandet
Macedonia og Naoussa
Områdene helt nord i landet er områdene med størst potensiale, her lages det hovedsakelig rødvin på druen Xinomavro. Denne druen har mye til felles med Nebbiolo og spesielt de beste vinene fra Naoussa kan sammenliknes med Barolo. Selv om snødekte Mount Vermio gir smeltevann, så er somrene så tørre at irrigasjon er nødvendig.
Fra de kjøligere vinmarkene i Macedonia finner man spennende rosévin, noe som for øvrig ikke er tillatt i Naoussa.
Peloponesse
I den sørlige delen av fastlandet finner du halvøya Peloponesse. På østsiden av halvøya er det Nemea hvor de mest imponerende vinene lages. Her er det milde vintre og relativt kjølige somre som gir elegante viner på den blå druen Agiorgitiko og den grønne Assyrtiko.
Viktigste områder på øyene
Kreta
Av de greske øyene så er det Kreta som har den største produksjonen. De beste vinmarkene ligger i høyden på rundt 600-900 moh. Flere produsenter løfter fram nesten utrydde druesorter som Vidiano, Plyto og Dafni, men det er rødvinene på Liatiko og Kotsifali som har størst potensiale, her får du nyanserte rødviner, med topptoner av blomst og balsam. De er saftige, men har ganske mye tannin.
Santorini
Mest kjent for sine hvite viner er øya Santorini. Her lages intense, svært syrlige og mineralske hvitviner på druen Assyrtiko. Øya domineres av vulkansk jordsmonn og det næringsfattige, tørre og sandholdige jordsmonnet gjør at vinstokkens røtter må søke langt ned i bakken. De samme forholdene gjør også at vinlusen phylloxera ikke trives her.
Mange vinmarker er flere hundre år gamle og beplantet med upodede vinstokker. Det vulkanske jordsmonnet er spesielt lav på kalium, noe som kan forklare den høye syren i druene. I tillegg til Assyrtiko lages det flotte viner på Athiri og Aïdani, samt intenst søte viner på soltørkede druer kalt vinsanto.
Paros
På den lille øya Paros lages røde viner hvor 1/3 av den blå druen Mandilaria fermenteres sammen med 2/3 av den grønne Monemvasia, hvite viner lages på 100 % Monemvasia.
Samos, Lemnos og Rhodos
På øyene Samos og Lemnos lages søte viner på Muscat, men turistmagneten Rhodos lager tørre hvite og musserende viner på druen Athiri på høytliggende vinmarker.
Retsina
Er din oppfatning av retsina en gammeldags, oksidert og litt slapp husvin som lukter av motorolje? I så fall er du ikke alene.
Retsina er en tradisjonell type gresk vin, en vin som stort sett skaper dårlige ferieminner blant sydenturister, men noe er i ferd med å skje. Sammen med fokuset på de greske stedegne druene så er de tradisjonelle vinstilene på vei tilbake - i ny drakt.
Furuharpiks
Tradisjonen stammer fra den antikke greske praksisen med å forsegle amforaer med harpiks. I moderne tid ble furuharpiks tilsatt vinen under fermenteringen, noe som ga en vin med tydelig preg av furunål og krystall grønnsåpe, i verste fall en tydelig eim av terpentin.
I gamle dager brukte man gjerne 2 kg harpiks pr 1000 liter vin, mens den nye generasjonen vinmakere vil ha tydelig fruktkarakter i tillegg til et nyansert og subtilt preg av harpiks, så nå tilsettes det rundt 200- 400 g harpiks pr 1000 liter. Kvaliteten på basevinen er også et helt annet kapittel i dag.
Moderne retsina
Vinstilens popularitet på 1960-tallet førte til at markedet ble oversvømt med billige enkle viner, vanligvis med store doser harpiks. Det generelle omdømmet til gresk vin har kommet seg etter dette, men Retsina er fortsatt stigmatisert.
Druetypen som oftest forbindes med retsina er savatiano og roditis, men retsina lages nå over hele Hellas og mange eksperimenterer med ulike druesorter, som for eksempel Assyrtiko. Retsina er vanligvis en hvitvin, men lages også som oransjevin, rosevin og petnat.
Historien om retsina-produksjon
De tidligste referansene er gjort av den romerske forfatteren Columella i det første århundret, som beskrev de forskjellige harpikstypene som ble brukt. Forsegling av vinbeholdere med furuharpiks ble utviklet som en beskyttelse mot oksidasjon.
Columella mente imidlertid at aromaene fra harpiksen var uønskede og anbefalte at de beste vinene skulle forsegles ved hjelp av andre metoder.
Plinius den eldre var mer positiv og foreslo at harpiks fra fjellområder hadde en bedre aroma. Noen historier antyder at grekerne la til harpiks i vinen både for å bevare den og for å avskrekke romerne fra å stjele den.
